Bloggen min heter jo Studentmamma og allikevel skriver jeg nesten bare om meg selv, uten å legge til noe konkret om min datter. Grunnen til det er vel egentlig at jeg ikke har hatt noe spesiellt å formidle. Min kjære lille pike har frem til nå vært et lite under. Stille, rolig og smilende...hun var heller ikke avhengig av så mye kroppskontakt, så når vi la henne sovnet hun med en gang og sov i 12 timer. På morgenen når vi våknet lå hun stille og ventet på å bli hentet opp. Jeg kunne nesten glemme at hun var der. Bortsett fra bleieskiftet og matingen hver tredje time var det hele bare kos. Hverdagen ble formet av meg alene, stimuleringen skjedde i mitt tempo og rutinene var ikke vanskelig å opprettholde. Det var stille før stormen.

Etter at vi kom hjem fra helgeland kunne en nesten tro at min lille norris hadde fått lakenskrekk. Hyl og skrik om hun blir lagt alene i sin egen seng. Om hun roer seg, vil hun helst at du skal stå ved siden av å se på at hun sovner. Før var leggetiden 19.00, nå er hun kanskje utslitt ved halv ni, for så å våkne igjen rundt tolv.

Borte er også den tiden hvor jeg kunne legge henne på en flekk og hun fortsatt var der da jeg kom tilbake. Hennes egne leker er ikke like bra som våre, så xBox`n, fjernkontrollene og mobiler må gjemmes. Hvorfor ledningene til TV`n er så utroooolig spennende fatter jeg ikke. Jeg tør ikke gå på do lenger.

Hvem har lært henne å skrike til seg viljen sin? Jeg har ikke fortalt henne det. Hvordan kan en 8 mnd. gammel baby vite jo høyere hun hyler og jo mer tårer hun produserer, desto mer panikk får jeg? Mamma satt barnevakt, det må være hennes feil. Nora kan ikke ha funnet ut selv det er greit å bestemme over sine foreldre. (nå kortsluttet jeg litt i hodet). Jeg greier ikke skrive om dette(på en innsiktsfull måte) for jeg skjønner det ikke. Jeg vet ikke hvilke mottiltak jeg skal ta, for jeg greier ikke tolke konsekvensene som kanskje kommer. Skal jeg være superstreng og dermed virke slem og kald? Skal jeg gi etter med varme og kos, for senere bli sett på som dumsnill og svak? Jeg savnet grenser da jeg var liten, men ristet på hodet til de uvitende jevninger som bare spiste godteri på lørdager og spurte om lov til å se på barnetv. Alle foreldre tror vel at de ligger på midten i sin oppdragelse, ikke for streng eller for svak? Hvorfor gjør alle det så forskjellig da? Ikke kan jeg spørre noen om råd heller for da begynner jeg å sammenligne barna våres og nei...

Heldigvis(bank i bordet) er det bare leggingen vi har litt problemer med. Hun liker andre mennesker og spiser godt. Den sterke viljen hennes er kanskje ubehagelig for mitt harmoniske indre akkurat nå, men vil komme godt med senere. Jenta mi tør å si nei, hyle hvis hun ikke får det som hun vil og øver allerede på å klore godt ifra seg. Fortsetter det sånn vil hun aldri sette seg i en bil der sjåføren er full. Hun vil ikke ligge med hvemsomhelst og ihvertfall ikke under tvang. Og sist men ikke minst vil hun ikke nøye seg med den jobben noen gir henne, men selv gå etter den hun vil ha(og fortjener).

Jeg forstod aldri hvorfor jeg og bestemor hadde så god kontakt mens mamma bare ristet på hodet. Jeg kommer ikke til å skrive et langt innlegg om hva jeg har forstått nå. Disse fire bildene forteller alt.

....

Når jeg i mine stille stunder sitter og reflekterer over min "ferd" mot nåtiden, blir jeg ofte slått over hvor klok jeg trodde jeg var i motsettning til hvor utrolig klok jeg er akkurat denne dagen. Mye har jeg trodd var viktig og av stor verdi og aldri har det slått meg at dominobrikkene kunne ha ramlet en annen vei.

I nåværende tid pleier jeg min glede over hvor stor pris jeg setter på mine forskjellige venner. Man kan streve etter å bli rik, lykkelig eller ettertraktet, men ingen verdi er større enn samlingen av bekjentskaper. Jeg kaller dem mine perler. Alle med sine farger, lyder og påvirkningskraft. Jeg har til og med venner som ikke kjenner meg. Som feks Magnus Betner, vet ikke om jeg liker han, men han er verdens klokeste mann.

Hvorfor smiler du til hun i kassen til Rimi? Hvem har lært deg at det er viktig å være helt ærlig med den du skal ha et fritt og vakkert forhold til? Hvorfor er det stas å tegne pent, eller å ha velstelte negler? Alle du blir glad i former deg uten at du vet det. Jeg for min del tror at man henter det beste fra alle og lager sin egen versjon, så egentlig finnes det ingen orginale deler i din personlighet, bare ett vakkert puzlespill av forskjellige mennesker som har farget en og samme person.

Er det da rart at prestasjonsangsten spres seg ut i mine lemmer. Min datter er snart 8 måneder og har på denne tiden stiftet en rekke bekjentskaper. Legger jeg tilrette for at puzlespillet blir så bra som overhodet mulig? Ligger det i min makt å påvirke hvilken farge min datter skal få? Svaret er NEI!

I min barndom trer noen sterke personligheter frem. Den ene stjal alle mine lebestifter, den andre var livende redd for insekter og ropte sin manns navn i hver setning og den tredje var min far. Disse tre dannet et broket grunnlag(som min mor aldri i verden kunne ha rikket på). Kanskje det var en følelse av å være usynlig for hver enkelt som gjorde dem til mine forbilder. Kunne jeg en dag stå i deres lyskaster var jeg blitt den personen det var verdt å bli...Den første hatet å ha meg i halen sin, svare på mine spørsmål og dele meg med vår mor. Idag sitter vi begge med like gamle døtre og deler erfaringer hver dag( det er e-coli i rømmen fra Tine). Den andre var min vakre tante som lo av min mor og tegnet vakre tegninger til meg etter at mamma hadde spurt(siden jeg maste i smug). Idag er hun fremdeles vakker og liker det jeg skriver. Min far sluttet å jobbe så mye, han ble gammel, og synes uten å fortelle det at jeg er verdens beste mamma. Må jeg dø nå? Jeg har jo oppnådd det jeg ville i en alder av 7 år. Nei, det kom fler jeg ville få litt lys fra.

Men først nå føler jeg at jeg selv har lys å gi. At mine venner får noe igjen. Jeg tar varmt vare på dem som skaper meg. Har dem på et perlekjede som blir mer og mer vakkert for hvert år. Ingen perler skiftes ut, det blir bare vakrere og mer detaljert. Perler fra flere land og kulturer. Min datter har fått sitt eget perlekjede, og det mangler ikke av dem som med glede lar seg henge rundt hennes hals. Aldri om jeg vil prøve å fjerne eller legge til noe på det som er hennes. Er det noe jeg vil lære henne så er det å ta vare på det kjedet, drite i rikdom og berømmelse, men verne om hennes vakre puzlespill.

Jeg må faktisk innrømme at jeg på denne Helgelandsturen har lært en viktig lekse. Folk er ikke verre enn hva jeg selv gjør dem til. Du tenker kanskje; å guri så dypt...for ei fjolle! Men jeg er faktisk positivt overasket over min nye viten. Det er jo jeg selv som skaper min egen verden, så hvis det er i min makt å gjøre dem rundt meg bedre, kan jeg leve bortimot lykkelig til vårherre trenger mitt gode selskap.

Det hele begynte da mine jevninger fra bygda(like gamle, samme minner, like mange barn...) deklamerte at de ikke skulle stemme for det var bare en tullegreie som de ikke følte noen tilhørlighet til...eller rettere sagt den dritten brydde de seg ikke om. Skulle jeg gråte eller le? Det er ingenting feil med dem ellers og de alle stiller seg relevante spørsmål som alle regjeringspartiene vill ha kastet seg over som bananfluer på hvasomhelst. Nei, for dem var dette med partier og STORtinget en motegreie for noen bedrevitere på lik linje med Greenpeace og Blitzere. Ingen hadde gitt dem tro på at de selv kunne forandre noe med sin stemme, hvis de ville ha likestilt foreldrepermisjon, mer hjelp til aleneforeldre, bedre tog og skolemat. Når lille jeg prøver å gi dem denne makten ser de på meg som om jeg skulle vært smittet av noen bybakterie. Ingen grunn i å bli sur på dem, så jeg fyrte heller av en salve til en av de stakkars representantene på rådhuset og hyttet fingeren mot det jeg mente var dårlig proganda til bygdas ungdom.

Den første uken begynte altså med at huden begynte å føle bygdetrollet legge seg. Hatet til janteloven ble større og jeg antok en bitter holdning...trodde jeg. Jeg ler for meg selv av de som sladrer om andre. Hvorfor noen finner glede av andres problemer? Det er en svakhet hos de det gjelder, en svakhet jeg adopterer med en gang jeg kommer hjem. Jeg var som en parasitt fra kaffebesøk til kaffebesøk. Fikk høre den ene versonen etter den andre som jeg igjen fortalte til nye. Jeg gjemte meg bak det faktum at jeg kom aldri med noe nytt, bare tilførte til det gamle, og ingenting var ondskapsfullt. Det var heller ingenting som egentlig var verdt å prate om, bare info om andre enn deg selv. SNAKK FOR GUDS SKYLD IKKE OM DEG SELV! Jeg er ikke bedre enn noen av mine jevninger, kanskje verre, for jeg skulle presse inn ett år med sladder på to uker...kanskje.

Da jeg var 16 måtte jeg flytte fra min lille bygd til en litt større en for å begynne vidergående. Etter to år måtte jeg flytte videre til en litt større en igjen for den mellomste hadde ikke den linjen jeg ville gå. Alle disse tre bygdene er hvert sitt økosystem, der forskjellige normer styrer sjel og sinn. Bygd 1 er sladreriket der ditt opphav forfølger deg og fremgang skal dysses ned. Bygd 2 er et desktruktivt venterom der du enten blir bifil, hore eller hasjrøyker og man kaller hverandre med etternavn. Bygd 3 er ikke så dårlig, bortsett fra et overforbruk av steroider blant noen som fører til nesebrekking og chickfigths hver helg. Ellers trener alle på 3t og gomler druer. Tre forskjellige bygdetroll sloss om mitt sinn.

Så da jeg skulle besøke min mor i bygd nr 3 bestemte jeg meg for å legge alt på hyllen og heller hente fram trollet fra Oslo. Jeg skulle i bursdag og ville være snill. I hovedstaden er det faktisk lov å si at noen er fin på håret istedet for å snøfte frem et spørsmål om man går til en dyr frisør. Kommer det en ny jente til gruppen håndhilser man med et smil istedet for å skule stygt som en ilter katt. Og sist men ikke minst så gir man av seg selv istedet for å kritisere alle andre. Kvelden ble kanonbra. Jeg følte jeg gav av hele meg, var bare positiv og fikk god kontakt med nye bekjente fra kvelden. Det jeg aldri hadde forventet var at mine jevninger fulgte mitt gode eksempel, eller jeg så på dem som oslotroll istedet for de samme gamle hjemmefra, og ble kjent med dem på nytt. For noen vakre mennesker jeg er venn med! Hvis jeg ikke vil at bygdetrollene skal ødelegge feriene mine så må jeg selv slutte å lokke dem frem. Forventer jeg hele tiden å finne dem kommer de aldri til å forsvinne!

Jeg bøyer hodet over min egen uvitenhet, mitt hat mot det jeg ikke har forstått og håper at jeg kan bli en bedre venn, medborger og bygdetulling. Om jeg forandrer mine holdninger vil ikke min datter arve denne styggedommen og forhåpentligvis kunne tro på seg selv og andre uten mine fordommer.

Jeg er ikke borte, jeg er hjemme på bygda med barnet.

Det er helt utrolig hvor godt det er å komme hjem til familie og barndomsvenner. Det å gli inn blant alle kjente og kjære, som også har fått barn og forstår meg 100%. Og kose seg hos mor og bestemor, under et varmt pledd med en god te. Det er rart hvordan jeg første dagen tenker; Hvorfor flyttet jeg egentlig? Her er det jo så trygt og koselig.

Det er ikke så rart i det hele tatt. Dag nr. 2 vil jeg hjem til Oslo. Jeg vil tilbake til mitt anonyme rede og selvvalgte nettverk. Jeg vil vekk fra dem som beglor min kropp for å senere kunne diskutere om svangerskapet har vært hardt for meg. Jeg klarer ikke komme med råd til venninner som aldri har vært mer ulykkelig med sine faste, gamle partnere. Hvordan kan jeg med mine erfaringer gi råd uten å høres ut som en bysnobb som tror hun vet mer om livet og kjærligheten, bare fordi jeg og min kjære har mulighet til å faktisk dra på kino eller resturang for å kose oss( istedet for å møtes hos søsteren til nabon som kjenner deg litt, fordi det er enste plassen det er vorspiel). Jeg klarer ikke lenger maset fra alle familiemedlemmer som vil passe barnet, som ikke forstår hvorfor jeg sier nei, samtidig som de kommer med utbrydd som før i tiden hadde vi sirup på smokken for å roe dem ned eller hvis hun ikke liker så mye kroppskontakt så kan vel jeg lære henne å kose!

Det begynte å ulme i topplokket da jeg på lørdag skulle handle til hele husholdet. Det regnet verre enn om et troll skulle ha tisset deg i hodet, og da jeg endelig kom meg inn på butikken følte jeg meg som en druknet katte. Har du noen gang følt at når du kommer inn i et rom stopper alle å prate og glor olmt på deg? Tenkt deg at dette rommet er fullt med matvarer og hissige øyværinger i yttertøy. Det er tydeligvis ikke lov å komme på ferie utenfor sesongen(man må visst få godkjennelse i god tid og ikke hoppe på folk på den måten). En venn av pappa spurte morskt hvorfor jeg var der og jeg stammet at med permisjon kan man gjøre mye rart. Da sjokket hadde lagt seg for de stakkars innfødte skulle flere hilse, og helst samtidig. Siden jeg ikke er noe supermenneske med uvanlige krefter, klarte jeg ikke å få med meg alle samtaler hver for seg. Jeg valgte å smile til de jeg neppe kom til å hilse på igjen  og følte at flere satte nesen i været. Det er nok garantert at skravla går om hun der dattera til gammel-banksjefen som var såååå utrolig avvisende på butikken. Nei, jeg fikk ikke full pott der, men heldigvis hadde de kampanje på barnemat.

Jeg vil at jeg skal føle meg like trygg og varm i Oslo som hjemme, men om jeg føler meg mer velkommen her og mindre beglodd, kan jeg ikke påstå. Den største sladderhøna av dem alle var også på Kroen og spiste middag samtidig som meg idag. Jeg kan forbanne meg på at alle vet hva jeg syntes om maten imorgen.

Det er mange ting jeg ikke liker, men det verste jeg vet er å være syk! Her snakker vi ikke en fjollete, koselig forkjølelse, der man kan ligge å kooooose seg fremfor tvn, med en varm kakao(takk gubben=). Nei her snakker vi snørr! Føler jeg må prøve å roe meg ned for å kunne forklare på en sammenhengende måte. Jeg vil ikke skape mer forvirring rundt min helse enn nødvendig.

Du kjenner igjen følelsen der du ligger å smiler og aner fred og ingen fare. Plutselig sniker det seg inn et ubehag i muskler og ledd, du stivner og lukter i lufta; her skjer det noe du ikke har bestillt. Ubehaget sprer seg opp nakken og planlegger vorspiel i hodet ditt. Øynene blir påvirket og setter ned driften slik at synet ikke blir helt det samme. -Noe som forklarer at dørkanter flytter på seg og alle stolben plutselig er i veien. La oss kalle dette ubehaget for snikene. Snikene er flittige og begynner å rydde til festen, alt skrot skal ut! Du kjenner det begynner å tette seg overalt, men verst er det øverst i nesa. De prøver å dytte ut alt samtidig, noe som er like lurt som å få en tennisball gjennom et nøkkelhull. Jeg prøver å riste det vekk, men da tumlerumler snikene så kraftig rundt at jeg helst vil besvime. Når jeg har gått meg varm til kjøkkenet, kan denne tennisballen finne på å svette litt. Det renner men alt for tett til å snufse det tilbake. Det beste er rett å slett å ligge helst stille. Vente til festen er over liksom, og håpe man slipper kaldsvetten, frysetoktene og febern. Dette kommer av at snikene danser, krangler og knuller! Bare vente til dem er borte.

Lyden av at fjernkontrollen klasker i gulvet tvinger meg langsomt til å åpne øynene. To store blåbær stirrer tilbake. Min datter og jeg ligger på sovesofan i stuen med Disney-channel på. Hun forstår overhodet ikke at det går ann å ha slemme sniker i hodet. Hver gang hun skal bæres for å få ny bleie lukker snikene for øynene mine, så jeg må føle meg fram mot veggen. Hver gang jeg gir henne grøt, svetter tennisballen, så jeg prøver å sikte samtidig som jeg legger hodet vannrett bakover...snikene ramler og jeg får vondt i hodet igjen. Hukommelsen svikter, så jeg husker ikke hvor jeg har lagt vår eneste rull med snytepapir. Jeg drikker mye vann(veldig smart har jeg hørt), noe som gjør at jeg tisser hvert 10 minutt, så når jeg sitter på do vil min datter ha tilbake mobilen min. Alt blander seg som en storm rundt meg og jeg vil bare ligge helt stille. Jeg vil bare føle smerten som rir musklene mine gradvis forsvinne og nesen vil åpne seg. Men min datter gir meg ikke lov, jeg skal voldtas med latter. Pines med kos og våte suss, og når jeg lukker øynene protesterer hun med å lære seg å krype. Mamma, mamma, mamma roper hun uten lyd.

Redselen for at det er svineinfluensaen som har tatt meg gjør ikke saken bedre. God håndhygenie skulle forhindre dette! For å ikke smitte min datter, kan jeg ikke kysse på henne, nyse eller hoste i nærheten av henne og helst bruke hansker når jeg tar på henne eller lager maten hennes. Jeg får heller ikke smake om maten er dårlig eller for varm. Dette blir litt for mye for en stakkar som er alene hjemme med barnet. Eneste jeg kan trøste meg med er at jeg blir frisk til hun evt blir skikkelig syk. -Har hun fått det en gang, så kan hun ikke bli smittet mer(med mindre viruset utvikler seg til noe hun ikke har dannet antistoffer mot. nørd)....hjalp ingenting den trøsten.

Uansett så er dette det verste jeg vet. Den syke versonen av meg er ikke en god mor. På et tidspunkt idag tror jeg snikene hadde røkt litt pipe, for jeg var borte vekk. Jeg nøs i gulpekluten og skulle til å løfte barnet opp ned. Jeg fikk også lyst til å ta ut den tørre besjeklumpen med fingrene istedet for å skifte bleie(men gjorde det ikke). Jeg har glemt å pusse tennene hennes, men jeg tror hun har fått nok mat. Hun fikk spise på både mobil og fjernkontroll for hodet mitt klarte ikke hylene hennes.

Nå ligger hun å sover og jeg prøver å finne roen. Tror festen såvidt har begynt, men man kan jo alltid ringe noen hvis lydnivået blir for høyt. Politikonstabel Ibux og brannmann Wiskey har kommet meg til unnsetning før.

Gubben har fri imorgen, så da får jeg gjøre opp for mine dårlige evner som urban supermamma. Hvis snikene hjelper til så min svenske samboer endelig tar oppvasken, så er det kanskje litt verdt det?

Den første personen i hele verden jeg ville fortelle at jeg var smelt på tjukken til var min 10 år eldre søster. Hun er nok den eneste i min familie jeg har et normalt og kanskje likeverdig forhold til. Da jeg ringte tenkte jeg over hvor absurd situasjonen var. Jeg lå i en helt tom leilighet på en luftmadrass. Vi hadde valgt den i panikk for å finne noe i tid, men det var før jeg visste om bollen. Jeg var langt under pleddet da jeg hørte min søster svare. Skjelvende spurte jeg om hvordan alt stod til. Hun hadde giftet seg for en stund siden og jeg visste at de prøvde å formere seg. Hun svarte med å spørre meg det samme. Som en dustete tenåring stammet jeg frem at hun skulle bli tante i januar. Hvilken reaksjon jeg hadde forventet meg vet jeg ikke, men da hun hadde lagt på satt jeg litt forvirret å stirret på mobilen. Ble hun sur? Jeg trodde ikke hun kunne bli rarere, men noe i svaret hennes var vanskelig å tolke. Jeg bestemte meg for å trøste mine ømme bryst å ta en liten gravidblund på den provisoriske sengen min. En halvtime senere ringte mobilen. Jeg er også gravid. Hun hadde ikke kunne si noe da hun var på jobb, men nå satt hun trygt alene i bilen, på vei hjem. Jeg skulle bli tante i januar…og mamma, men også tante. Hadde det noen gang vært tvil om at jeg skulle beholde barnet, forsvant den nå. Vi skulle få oppleve dette sammen! Hva var oddsen for noe så koselig?!

Har du noen gang fått barn samtidig som din søster? Kommer din familie fra en øy, der hver og en blir født med janteloven tatovert på ryggen? Det ble ikke klart hvilket mareritt det kunne bli før alle samlet seg i dobbeldåp på sommeren. Søsteren din bærer alt for mye på ungen! Bak min rygg sa de derimot; Nora blir bært alt for lite, ett barn trenger jo kroppskontakt! De ristet på hodet å huffet seg. En var for ivrig, en var for rolig, noen fikk for lite mat, mens en annen fikk for mye. Hvorfor gjorde ikke hun sånn når hun gjorde det? Dem er ikke like, da må det være feil på en av dem. Det gjorde ikke saken bedre at begge var jenter, født med bare 5 dagers mellomrom. Det gikk faktisk så langt at det ble hvisket om at den ene var blitt ødelagt, for hun krevde unormalt mye, mens den andre måtte være tilbakestående, for hun var alt for rolig.

Min søster og jeg derimot prøvde å glede oss over å få møte våre tantebarn for første gang. Jeg elsker ikke min datter mindre om jeg også elsker mitt tantebarn. Vi har også hele tiden delt gode og dårlige erfaringer med hverandre. Når ble dette en konkurranse? Det virket nesten som om folk trodde jeg ville høre dritt om den andre og at mitt avkom var det beste. Nå var jo ikke alle så ille, men jeg synes også det var ubehagelig når man nesten hysterisk ikke kunne skryte av den ene uten å si noe tilsvarene om den andre. Hadde de vært født med noen års mellomrom ville de blitt behandlet mer som individer i stedet for sammenlenkede produkter. Her skulle det ikke være urettferdig!

Herregud, når man må vente med å skryte av at den ene kan sitte til den andre kan det, ta blir det flaut. Bestemoren deres kunne ikke henge opp bilde av den ene, før hun hadde fått bilde av den andre. Gurimei, hvem skal de reise i bursdag til?!? Det hele gjør meg nesten glad over at jeg har rømt til hovedstaden og får det meste servert over telefonen.

Men med min hysteriske familie er det kanskje best å ha noen å dele det med. Sammenligningen er den lille prisen vi må betale for å sammen kunne stå mot støtene. Kanskje alt ville vært feil av det vi gjorde uansett, mens nå blir kritikken delt på to?

Misforstå meg ikke, jeg liker faktisk mitt opphav. Øya jeg kommer fra er en vakker perle, og det er ingenting feil med bygda. Familien min er fulle av kjærlighet, men nordlendinger flest har en litt kvass måte å vise det på. Man nyter nemlig å klage mest mulig. Kjerringene bader i lykke hvis noen tråkker feil eller viser den minste form for svakhet. Er det ingenting å klage på, så er det ikke verdt å prate om. Har man ingen dårlige egenskaper, da fortjener man rettnåslettn ikke kjærlighet. Sjarmen ligger i det uperfekte, og da er det lett å elske.

Derfor kan jeg med hånden på hjertet si at mine folk elsker meg og min søster utroooolig høyt og at våre døtre er de beste i hele verden=)

Her om dagen kunne jeg endelig sette kryss i taket. Mammamagen skal dø og i den sammenheng har jeg endelig fått ut fingeren å meldt meg inn på treningsstudio. Jeg har alltid beundret dem som har medlemskap på disse exotiske svetteklubber. Spesielt forlokkende var det å kunne ha en sunn unnskyldning til å ikke sitte å stirre på hverandre. Sorry, kan ikke ta en øl på på EverGreen, skal trene. Ny muskelgruppe denne gangen da, skal stramme opp litt… Det var ingen som giddet å sjekke om disse aktive individene faktisk snakket sant. For en øldrikker(som aldri har svettet frivillig) var trening like forvirrende som hvorfor noen ville gå med en pin der det ”Jesus elsker meg”. Derfor var det ingen ide å begynne å diskutere.

Vel, for å ikke rote meg helt bort i en ukjent vitenskap, var første steg å velge hvilket studio jeg skulle gi mine penger til. Skulle jeg velge et bimbo-studio, sjekke-studio, svette-studio(her tenker jeg lukt) eller steroider-studio? Siden jeg må ha en mulighet til å avlere barnet til noen mens jeg trener falt de to siste bort…ja egentlig det andrevalget også. Så Nora valgte for mamman sin. Jeg er drit utålmodig, så å sette opp mitt eget treningsprogram og fullføre det er utenkelig. Jeg må kunne møte opp på en time og i 55 minutter skal noen andre fortelle meg hva jeg skal bruke kroppen min til. Så som nyutnevnt bimbo har jeg nå en fullstappet timeplan i skuffen, som inkluderer mye hopping og spretting med overentusiastiske instruktører.

Men herregud folkens, jeg er jo livsfarlig! Jeg kastet meg uti det og ble med en venninne kl 7 om morgenen for å hoppe, jogge og dø på et balansebrett. Etter 15 minutter begynte jeg å se desperat på klokken. Alle visste at jeg var ny, det hadde den smilende instruktøren påpekt i begynnelsen av timen. Armer og ben skulle slenges over hodet og bak på ryggen. Når jeg endelig hadde lært meg et nytt steg, så endret smileyface taktikk og alle hoppet andre vei. Det eneste gjenkjennelige var musikken og etter en halvtime tok jeg meg selv i å stå og danse på brettet i stedet for å jogge som de andre. Endelig stoppet helvete og alle begynte å røre seg som normale mennesker. Da var det styrke folkens! What!!! Jeg klarte ikke en gang to minutter og snek meg ut av timen. Krampen satt enda i baken da venninnen min kom smilende ut. Jeg gikk bort til smiley for å unnskylde min frekkhet og innrømme nederlaget. Hun derimot syntes det var utrolig at jeg hadde holdt ut så lenge med tanke på at jeg hadde meldt meg opp på den tøffeste timen de hadde. Jaha, det visste ikke jeg! Da kom vel alt annet til å være pissofkaik etter dette. Hvis jeg i det hele tatt overlever dette! Samme kveld lå jeg og kaldsvettet under dynen. Et tog har voldtatt min kropp. Jeg har til og med vondt i fingrene, I FINGRENE!

Hvem er det jeg skal imponere. Jeg er ikke tykk, hvorfor vil jeg da endre min livsstil og leve med kroniske smerter? Sikkert fordi jeg trenger endorfinene, jeg trenger rusen. Jeg har ikke tid til å drikke og ingen penger til dop. Tull! Det er fordi at magen henger. Man skal få mindre mage for hver dag etter en fødsel, min blir større. Jeg ser ut som en bleik negerunge naken. Gubben kaller det for deigen og jesusmoses den er full av gjær!

Så folkens; i går var mine magemål 74cm på det tynneste og 86cm på det tykkeste. Rompen var 91cm rundt noe som beviser at jeg ser ut som en fyldig sylinder, ingen kvinnelige former overhodet. Jeg vil ha 10cm av magen som hoftene kan adoptere. Huff, hele greia er så deprimerende at jeg må legge med et bilde av noen jeg liker, som dessuten har verdens søteste mage og rompe.