Jeg er ikke borte, jeg er hjemme på bygda med barnet.

Det er helt utrolig hvor godt det er å komme hjem til familie og barndomsvenner. Det å gli inn blant alle kjente og kjære, som også har fått barn og forstår meg 100%. Og kose seg hos mor og bestemor, under et varmt pledd med en god te. Det er rart hvordan jeg første dagen tenker; Hvorfor flyttet jeg egentlig? Her er det jo så trygt og koselig.

Det er ikke så rart i det hele tatt. Dag nr. 2 vil jeg hjem til Oslo. Jeg vil tilbake til mitt anonyme rede og selvvalgte nettverk. Jeg vil vekk fra dem som beglor min kropp for å senere kunne diskutere om svangerskapet har vært hardt for meg. Jeg klarer ikke komme med råd til venninner som aldri har vært mer ulykkelig med sine faste, gamle partnere. Hvordan kan jeg med mine erfaringer gi råd uten å høres ut som en bysnobb som tror hun vet mer om livet og kjærligheten, bare fordi jeg og min kjære har mulighet til å faktisk dra på kino eller resturang for å kose oss( istedet for å møtes hos søsteren til nabon som kjenner deg litt, fordi det er enste plassen det er vorspiel). Jeg klarer ikke lenger maset fra alle familiemedlemmer som vil passe barnet, som ikke forstår hvorfor jeg sier nei, samtidig som de kommer med utbrydd som før i tiden hadde vi sirup på smokken for å roe dem ned eller hvis hun ikke liker så mye kroppskontakt så kan vel jeg lære henne å kose!

Det begynte å ulme i topplokket da jeg på lørdag skulle handle til hele husholdet. Det regnet verre enn om et troll skulle ha tisset deg i hodet, og da jeg endelig kom meg inn på butikken følte jeg meg som en druknet katte. Har du noen gang følt at når du kommer inn i et rom stopper alle å prate og glor olmt på deg? Tenkt deg at dette rommet er fullt med matvarer og hissige øyværinger i yttertøy. Det er tydeligvis ikke lov å komme på ferie utenfor sesongen(man må visst få godkjennelse i god tid og ikke hoppe på folk på den måten). En venn av pappa spurte morskt hvorfor jeg var der og jeg stammet at med permisjon kan man gjøre mye rart. Da sjokket hadde lagt seg for de stakkars innfødte skulle flere hilse, og helst samtidig. Siden jeg ikke er noe supermenneske med uvanlige krefter, klarte jeg ikke å få med meg alle samtaler hver for seg. Jeg valgte å smile til de jeg neppe kom til å hilse på igjen  og følte at flere satte nesen i været. Det er nok garantert at skravla går om hun der dattera til gammel-banksjefen som var såååå utrolig avvisende på butikken. Nei, jeg fikk ikke full pott der, men heldigvis hadde de kampanje på barnemat.

Jeg vil at jeg skal føle meg like trygg og varm i Oslo som hjemme, men om jeg føler meg mer velkommen her og mindre beglodd, kan jeg ikke påstå. Den største sladderhøna av dem alle var også på Kroen og spiste middag samtidig som meg idag. Jeg kan forbanne meg på at alle vet hva jeg syntes om maten imorgen.