Bloggen min heter jo Studentmamma og allikevel skriver jeg nesten bare om meg selv, uten å legge til noe konkret om min datter. Grunnen til det er vel egentlig at jeg ikke har hatt noe spesiellt å formidle. Min kjære lille pike har frem til nå vært et lite under. Stille, rolig og smilende...hun var heller ikke avhengig av så mye kroppskontakt, så når vi la henne sovnet hun med en gang og sov i 12 timer. På morgenen når vi våknet lå hun stille og ventet på å bli hentet opp. Jeg kunne nesten glemme at hun var der. Bortsett fra bleieskiftet og matingen hver tredje time var det hele bare kos. Hverdagen ble formet av meg alene, stimuleringen skjedde i mitt tempo og rutinene var ikke vanskelig å opprettholde. Det var stille før stormen.

Etter at vi kom hjem fra helgeland kunne en nesten tro at min lille norris hadde fått lakenskrekk. Hyl og skrik om hun blir lagt alene i sin egen seng. Om hun roer seg, vil hun helst at du skal stå ved siden av å se på at hun sovner. Før var leggetiden 19.00, nå er hun kanskje utslitt ved halv ni, for så å våkne igjen rundt tolv.

Borte er også den tiden hvor jeg kunne legge henne på en flekk og hun fortsatt var der da jeg kom tilbake. Hennes egne leker er ikke like bra som våre, så xBox`n, fjernkontrollene og mobiler må gjemmes. Hvorfor ledningene til TV`n er så utroooolig spennende fatter jeg ikke. Jeg tør ikke gå på do lenger.

Hvem har lært henne å skrike til seg viljen sin? Jeg har ikke fortalt henne det. Hvordan kan en 8 mnd. gammel baby vite jo høyere hun hyler og jo mer tårer hun produserer, desto mer panikk får jeg? Mamma satt barnevakt, det må være hennes feil. Nora kan ikke ha funnet ut selv det er greit å bestemme over sine foreldre. (nå kortsluttet jeg litt i hodet). Jeg greier ikke skrive om dette(på en innsiktsfull måte) for jeg skjønner det ikke. Jeg vet ikke hvilke mottiltak jeg skal ta, for jeg greier ikke tolke konsekvensene som kanskje kommer. Skal jeg være superstreng og dermed virke slem og kald? Skal jeg gi etter med varme og kos, for senere bli sett på som dumsnill og svak? Jeg savnet grenser da jeg var liten, men ristet på hodet til de uvitende jevninger som bare spiste godteri på lørdager og spurte om lov til å se på barnetv. Alle foreldre tror vel at de ligger på midten i sin oppdragelse, ikke for streng eller for svak? Hvorfor gjør alle det så forskjellig da? Ikke kan jeg spørre noen om råd heller for da begynner jeg å sammenligne barna våres og nei...

Heldigvis(bank i bordet) er det bare leggingen vi har litt problemer med. Hun liker andre mennesker og spiser godt. Den sterke viljen hennes er kanskje ubehagelig for mitt harmoniske indre akkurat nå, men vil komme godt med senere. Jenta mi tør å si nei, hyle hvis hun ikke får det som hun vil og øver allerede på å klore godt ifra seg. Fortsetter det sånn vil hun aldri sette seg i en bil der sjåføren er full. Hun vil ikke ligge med hvemsomhelst og ihvertfall ikke under tvang. Og sist men ikke minst vil hun ikke nøye seg med den jobben noen gir henne, men selv gå etter den hun vil ha(og fortjener).