Jeg forstod aldri hvorfor jeg og bestemor hadde så god kontakt mens mamma bare ristet på hodet. Jeg kommer ikke til å skrive et langt innlegg om hva jeg har forstått nå. Disse fire bildene forteller alt.

....

Når jeg i mine stille stunder sitter og reflekterer over min "ferd" mot nåtiden, blir jeg ofte slått over hvor klok jeg trodde jeg var i motsettning til hvor utrolig klok jeg er akkurat denne dagen. Mye har jeg trodd var viktig og av stor verdi og aldri har det slått meg at dominobrikkene kunne ha ramlet en annen vei.

I nåværende tid pleier jeg min glede over hvor stor pris jeg setter på mine forskjellige venner. Man kan streve etter å bli rik, lykkelig eller ettertraktet, men ingen verdi er større enn samlingen av bekjentskaper. Jeg kaller dem mine perler. Alle med sine farger, lyder og påvirkningskraft. Jeg har til og med venner som ikke kjenner meg. Som feks Magnus Betner, vet ikke om jeg liker han, men han er verdens klokeste mann.

Hvorfor smiler du til hun i kassen til Rimi? Hvem har lært deg at det er viktig å være helt ærlig med den du skal ha et fritt og vakkert forhold til? Hvorfor er det stas å tegne pent, eller å ha velstelte negler? Alle du blir glad i former deg uten at du vet det. Jeg for min del tror at man henter det beste fra alle og lager sin egen versjon, så egentlig finnes det ingen orginale deler i din personlighet, bare ett vakkert puzlespill av forskjellige mennesker som har farget en og samme person.

Er det da rart at prestasjonsangsten spres seg ut i mine lemmer. Min datter er snart 8 måneder og har på denne tiden stiftet en rekke bekjentskaper. Legger jeg tilrette for at puzlespillet blir så bra som overhodet mulig? Ligger det i min makt å påvirke hvilken farge min datter skal få? Svaret er NEI!

I min barndom trer noen sterke personligheter frem. Den ene stjal alle mine lebestifter, den andre var livende redd for insekter og ropte sin manns navn i hver setning og den tredje var min far. Disse tre dannet et broket grunnlag(som min mor aldri i verden kunne ha rikket på). Kanskje det var en følelse av å være usynlig for hver enkelt som gjorde dem til mine forbilder. Kunne jeg en dag stå i deres lyskaster var jeg blitt den personen det var verdt å bli...Den første hatet å ha meg i halen sin, svare på mine spørsmål og dele meg med vår mor. Idag sitter vi begge med like gamle døtre og deler erfaringer hver dag( det er e-coli i rømmen fra Tine). Den andre var min vakre tante som lo av min mor og tegnet vakre tegninger til meg etter at mamma hadde spurt(siden jeg maste i smug). Idag er hun fremdeles vakker og liker det jeg skriver. Min far sluttet å jobbe så mye, han ble gammel, og synes uten å fortelle det at jeg er verdens beste mamma. Må jeg dø nå? Jeg har jo oppnådd det jeg ville i en alder av 7 år. Nei, det kom fler jeg ville få litt lys fra.

Men først nå føler jeg at jeg selv har lys å gi. At mine venner får noe igjen. Jeg tar varmt vare på dem som skaper meg. Har dem på et perlekjede som blir mer og mer vakkert for hvert år. Ingen perler skiftes ut, det blir bare vakrere og mer detaljert. Perler fra flere land og kulturer. Min datter har fått sitt eget perlekjede, og det mangler ikke av dem som med glede lar seg henge rundt hennes hals. Aldri om jeg vil prøve å fjerne eller legge til noe på det som er hennes. Er det noe jeg vil lære henne så er det å ta vare på det kjedet, drite i rikdom og berømmelse, men verne om hennes vakre puzlespill.