Da jeg var liten, så jeg på meg selv som den der gamle uglen i Ole Brumm...sånn klok, men på avstand fra de andre. Kanskje ikke verdens vakreste sammenligning, men hadde aldri noen illusjoner. Min favoritt Disney "prinsesse" var lille havfruen. -fremdeles klok og passet heller ikke inn i gruppen. Kanskje jeg hele tiden har visst at jeg skulle bort, svømme til stranda liksom, vekk fra den virkeligheten som mine jevninger frivillig godtok. (det er ikke vitsi å rømme fra bygdetrollet, ble allikevel smellt på tjukka;). Uansett, jeg ser nå at denne kloke "distansen" er noe min datter tydeligvis har arvet, til min fortrengte ergelse.

Jeg skal ikke si at det ikke finnes noen form for konkuranse mellom meg og min søster, for når jeg får høre siste nytt som hun stod igår, helt selv, og holdt seg i grinda ser jeg lengselsfullt på min vakre datter som sitter på gulvet. Vel, ja -til idag. Nora driter i å øve på ting ser det ut til, hun bare tar seg god tid til å studere andre rolig for så å reise seg uten forvarsel. Det blir ikke godtatt om jeg skulle si til min søster min vinner, for selv om hun stod sist, så gikk ikke hun på snørra i 14 dager først!

Om du nå er et normalt menneske tenker du sikkert at dette har ingenting å si, det blir folk av alle uansett. Dust. Etter 9 måneder med permisjon, uten noen form for avlastning, er dette den eneste grunnen til at jeg ser frem imot å stå opp. Ved frokostbordet tenker jeg at idag slår hun en ny rekord som jeg vakkert kan skrive inn i babyboka hennes. Jeg vokter alle lyder og bevegelser som en hauk og blir livredd når mobilen ringer, for faen heller om mitt tantebarn er begynt å gå!

Ikke alt er god lærdom heller...visse grenser skal liksom ikke krysses. Nora har lært seg å klappe. Søtt som f i begynnelsen, men ikke like kult at hun klapper med fryd på HM når de spiller I want to take a ride on your discostick! eller klapper og vrikker på hele kroppen til Pittbulls sang I know you want me. Vi skulle heller aldri ha ledd så høyt første gangen hun fjerta. Hvis hun ikke får viljen sin imiterer hun streng-stemmen til mamman(som når hun river i duken). ØHH ØØØH! Hun skal også stikke fingeren inn i alle hull hun finner...stakkars pappan.

Utrolig hvor fort de får seg uvaner egentlig. Hun spytter jo overalt...helst med mat i munnen. Nå sikler hun jo ekstra pga tennene også(hun har fire riskorn nede og en hogg-hjørnetann oppe. Høyst uvanlig -litt sånn som den tasmanske djevelen). Jeg bruker nesten hele dagen på å tørke opp etter den sneglen! 

Hvorfor skal hun også   

rive av allt fra tørkestativet når jeg snur ryggen til? Og hvorfor i all verden er favvo-maten most fiskegrateng?

Egentlig når jeg tenker meg om er hun jo drit kul. Gjør ingenting at hun ligner på meg og en ugle.

Min 2. leveregel er: Elsk ditt digital camera! (hvis du nå sitter å lurer på hva min første leveregel er så er du virkelig en perle.) Da min mor sølte vann over det, sist hun var på besøk, var jeg virkelig klar for å begå mord. Mitt gullfargede Olympus kamera er som en kroppsdel og jeg dokumenterer alt med det. Men nå har det gått over til galskap!

Da vi skulle overføre alle bildene på vår kjære datter, over til en ekstern harddisk, fikk jeg sjokk. Ungen var 6 mnd og vi(eller jeg) hadde tatt rundt 2500 profilbilder av henne. Det føltes ikke som så mange og jeg vet at jeg kunne ha dokumentert henne enda mer, om batteriet hadde strukket til.

Jeg føler meg også som en dårlig mor i situasjoner der jeg står å biter meg i leppen i tvil om jeg skal delta i min datters lek eller få det på film. Skal vi ha vakre album eller sosialt samspill?  Hva er best for henne i lengden, å føle kjærlighet herognå, som hun uansett glemmer når hun når tenårene, eller skal jeg passe på å lage bevis for en lykkelig barndom i tilfelle vi tviler senere? Jeg kan ærlig si at denne scrapbook kulturen har ødelagt livet mitt!

Jeg tror bunnen var nådd da jeg tok frem mitt lille gule på foreldregruppen vi er med i. Det er meningen at vi skal delta i et seriøst forskningsprosjekt om hvordan man kan få et nærere forhold til sitt barn. Jeg derimot begynte å knipse vilt når min skjønnhet krabbet blant alle fargekortene. De andre mødrene tenkte nok indre negative tanker, for jeg ga vel ett inntrykk av å ikke frivillig ville delta som likeverdig på matten, men mer som en utenforstående observatør. Jeg er jo klar over mine feil….men dette med bildene er som tvangstanker.

Eneste forklaringen jeg kan komme fram til er denne; det ble sagt i en romlemantisk film en gang at grunnen til at man trengte en livspartner var at man ville ha ett vitne til eget liv, noen som kunne bekrefte at du har vandret blant oss. Det å gifte seg er som å skaffe seg en levende dagbok, som kan fortelle at du var elsket og hvilke handlinger som gjorde deg til det mennesket du er. I dag er det ikke mange som føler behov for å gifte seg. Min generasjon har også lett for å gi opp og hoppe over gjerdet hvis partneren skuffer en. Hva er da en livspartner for oss nå? Mange skaffer barn ganske sent også og ens egne foreldre skjønner jo ingenting, så hvem skal fortelle andre hvem man er? Jo digitalcameraet! Min lille gule formidler til alle hvor lykkelig og elsket jeg er på MSN og Facebook. Mitt fotoalbum på pc`n kan sendes til hvemsomhelst nårsomhelst og det blir hele tiden oppdatert. Så i stedet for å skryte av hvor pen jeg var sist helg, så kan alle se det selv. I stedet for at jeg selv må atter en gang påpeke hvor uuuuuutrolig forelsket jeg er, så slenger jeg heller på et ekstra romantisk bilde. Jeg har verdens peneste baby, men vil fremstå som en ydmyk? person, derfor legger jeg ved noen vakre bilder til. Ja faktisk, så enkelt kan min digitale mania forklares, men det gjør den ikke til en øverste prioritering.

Jeg må lære meg å slippe taket og heller glede meg med min datter uten blitzen. Jeg må aldri mer dra ungen min ut kun pga det fine høstværet, der jeg kanskje får en flott bakgrunn for noen nye bilder, men heller gå ut for å leke i frisk luft, smile og få roser i kinnene. Min datter skal føle seg elsket ikke bare se det på papiret senere. Grunnlaget for at hun skal bli et nydelig individ blir ikke laget av tjukke, tunge fotoalbum.

huffåhuff, hadde man bare hatt penger, et hav av fritid og ingen forpliktelser...(egentlig er dette en tullesetning, men prøver å skape en sutrete stemning for innlegget. Jeg har det egentlig kjempefint).

Min tidligere "arbeidsgiver" fra studenthuset i Tromsø, har sendt ut innbydelser til alle veteraner fra Driv om å møte på tidenes reunion. Plottet er å jobbe en lørdagskveld, som i de lykkelige gamledager, for så å slå til med en saftig frivilligfest etterpå. Selv om dette kan høres ut som lurerier for å få fylt opp vaktlista for den 31 oktober, så klinger det utrolig spennede i mine ører.

Studentlivet i Tromsø var mine gylne tider, the best of mine hitill fylte 23 år. Jeg fant meg selv på Driv, jobbet gratis og samlet ølbonger. Fant fantastiske fargerike mennesker og mitt livs kjærlighet der. På studenthuset ble jeg og gubben et par(blant mange andre). Herregud, minnene strømmer på med tilhørende bakgrunns musikk(Shakira og Blackeyedpiss). Fabelaktige T. i mellombar som alltid smilte, spesielt når jeg og min brystfagre perle sølte like mye på toppen som vi greide å helle i oss. Cafejenter som kalte seg prinsesser og riggjenter som brølte som troll. Fulle små vakre samer som gav de største og beste klemmene. ByLarm stress og Mack i plastbegre! Små verdifulle puzlebiter, alle på ett sted. Derfor høres dette ut som mitt livs beste mulighet for å feste som om jeg var tilbake der det hele begynte....men nei.

Hvem skal ta barnet? Samboeren min ble også sugen på å dra, men da kan ikke jeg drikke, eller jobbe, eller i det hele tatt møte opp. Jeg kan heller ikke reise til Tromsø uten han, for om han jobber blir min 8 måneders baby forlatt alene i leiligheten. Jeg kan heller ikke ta henne med meg for da forsvinner jo hele poenget med turen.

Det ser ut til at jeg får sitte her og mimre tilbake til musikken, mini-shottene og Haakon scene. Latteren og vennene er spredd for vinden, med felles minner om kreative temafester og tullete gjester. Samholdet jeg elsket tilhørte 2006 og de 150 som delte felles skjebne på huset. Jeg tok med meg det beste derifra når jeg dro. Gutten min forsvant aldri og sammen skal vi nok få samlet noen fra gamle dager, uten å måtte jobbe gratis noen gang igjen=)

Slenger med et bilde av hun som muligens er grunnen til at jeg ikke kommer til å være fyllesyk den 1 november. Tro meg folkens, hun er mer enn verdt det!