Da jeg var liten, så jeg på meg selv som den der gamle uglen i Ole Brumm...sånn klok, men på avstand fra de andre. Kanskje ikke verdens vakreste sammenligning, men hadde aldri noen illusjoner. Min favoritt Disney "prinsesse" var lille havfruen. -fremdeles klok og passet heller ikke inn i gruppen. Kanskje jeg hele tiden har visst at jeg skulle bort, svømme til stranda liksom, vekk fra den virkeligheten som mine jevninger frivillig godtok. (det er ikke vitsi å rømme fra bygdetrollet, ble allikevel smellt på tjukka;). Uansett, jeg ser nå at denne kloke "distansen" er noe min datter tydeligvis har arvet, til min fortrengte ergelse.

Jeg skal ikke si at det ikke finnes noen form for konkuranse mellom meg og min søster, for når jeg får høre siste nytt som hun stod igår, helt selv, og holdt seg i grinda ser jeg lengselsfullt på min vakre datter som sitter på gulvet. Vel, ja -til idag. Nora driter i å øve på ting ser det ut til, hun bare tar seg god tid til å studere andre rolig for så å reise seg uten forvarsel. Det blir ikke godtatt om jeg skulle si til min søster min vinner, for selv om hun stod sist, så gikk ikke hun på snørra i 14 dager først!

Om du nå er et normalt menneske tenker du sikkert at dette har ingenting å si, det blir folk av alle uansett. Dust. Etter 9 måneder med permisjon, uten noen form for avlastning, er dette den eneste grunnen til at jeg ser frem imot å stå opp. Ved frokostbordet tenker jeg at idag slår hun en ny rekord som jeg vakkert kan skrive inn i babyboka hennes. Jeg vokter alle lyder og bevegelser som en hauk og blir livredd når mobilen ringer, for faen heller om mitt tantebarn er begynt å gå!

Ikke alt er god lærdom heller...visse grenser skal liksom ikke krysses. Nora har lært seg å klappe. Søtt som f i begynnelsen, men ikke like kult at hun klapper med fryd på HM når de spiller I want to take a ride on your discostick! eller klapper og vrikker på hele kroppen til Pittbulls sang I know you want me. Vi skulle heller aldri ha ledd så høyt første gangen hun fjerta. Hvis hun ikke får viljen sin imiterer hun streng-stemmen til mamman(som når hun river i duken). ØHH ØØØH! Hun skal også stikke fingeren inn i alle hull hun finner...stakkars pappan.

Utrolig hvor fort de får seg uvaner egentlig. Hun spytter jo overalt...helst med mat i munnen. Nå sikler hun jo ekstra pga tennene også(hun har fire riskorn nede og en hogg-hjørnetann oppe. Høyst uvanlig -litt sånn som den tasmanske djevelen). Jeg bruker nesten hele dagen på å tørke opp etter den sneglen! 

Hvorfor skal hun også   

rive av allt fra tørkestativet når jeg snur ryggen til? Og hvorfor i all verden er favvo-maten most fiskegrateng?

Egentlig når jeg tenker meg om er hun jo drit kul. Gjør ingenting at hun ligner på meg og en ugle.

Från
    Kom ihåg mig
URL

Säkerhetskod
     

Kommentar

Har fått meg ny blogg. Kommer sikkert til å angre...men i galskapen rundt advendt bestemte jeg meg for å gå over til den norske siden. Beklager;)   studentmammablablabla.blogspot.com ...

Hvis det var meningen at vi skulle få belønning og straff i efterlivet, ja da er dette efterlivet, for hvorfor finnes det ellers latter og tårer? De ene kan ikke eksistere uten det andre. Dette er tanker jeg produserer, når jeg egentlig skulle ihug...

Jeg sitter her og skåler med Kalle, en av mine beste venner. Stemningen er god, som sist han var her og spiste kanelboller med Nora. Smilet er på plass og den tørre latteren får sitt innpass. Kalle er en fritenker. Jeg har fortalt han teorien min om ...

Plutselig ble Oslo hjemme! Da vi hoppet av toget, fra Sverige, etter endt familieferie, var min første tanke; endele heime! Osloluften slo mot meg og fylte meg med en inderlig varme(delvis fordi det var tropehett den dagen). Jeg som hardnakket har ...

Da var seks uker med reising over. Hva har vi tatt med oss hjem, bortsett fra myggstikk og et fantastisk mønster av forskjellig skiller etter dager i sola? Hva kommer jeg til å savne etter alle turer hit og dit med uendret bagasje? Absolutt ingenting...