huffåhuff, hadde man bare hatt penger, et hav av fritid og ingen forpliktelser...(egentlig er dette en tullesetning, men prøver å skape en sutrete stemning for innlegget. Jeg har det egentlig kjempefint).

Min tidligere "arbeidsgiver" fra studenthuset i Tromsø, har sendt ut innbydelser til alle veteraner fra Driv om å møte på tidenes reunion. Plottet er å jobbe en lørdagskveld, som i de lykkelige gamledager, for så å slå til med en saftig frivilligfest etterpå. Selv om dette kan høres ut som lurerier for å få fylt opp vaktlista for den 31 oktober, så klinger det utrolig spennede i mine ører.

Studentlivet i Tromsø var mine gylne tider, the best of mine hitill fylte 23 år. Jeg fant meg selv på Driv, jobbet gratis og samlet ølbonger. Fant fantastiske fargerike mennesker og mitt livs kjærlighet der. På studenthuset ble jeg og gubben et par(blant mange andre). Herregud, minnene strømmer på med tilhørende bakgrunns musikk(Shakira og Blackeyedpiss). Fabelaktige T. i mellombar som alltid smilte, spesielt når jeg og min brystfagre perle sølte like mye på toppen som vi greide å helle i oss. Cafejenter som kalte seg prinsesser og riggjenter som brølte som troll. Fulle små vakre samer som gav de største og beste klemmene. ByLarm stress og Mack i plastbegre! Små verdifulle puzlebiter, alle på ett sted. Derfor høres dette ut som mitt livs beste mulighet for å feste som om jeg var tilbake der det hele begynte....men nei.

Hvem skal ta barnet? Samboeren min ble også sugen på å dra, men da kan ikke jeg drikke, eller jobbe, eller i det hele tatt møte opp. Jeg kan heller ikke reise til Tromsø uten han, for om han jobber blir min 8 måneders baby forlatt alene i leiligheten. Jeg kan heller ikke ta henne med meg for da forsvinner jo hele poenget med turen.

Det ser ut til at jeg får sitte her og mimre tilbake til musikken, mini-shottene og Haakon scene. Latteren og vennene er spredd for vinden, med felles minner om kreative temafester og tullete gjester. Samholdet jeg elsket tilhørte 2006 og de 150 som delte felles skjebne på huset. Jeg tok med meg det beste derifra når jeg dro. Gutten min forsvant aldri og sammen skal vi nok få samlet noen fra gamle dager, uten å måtte jobbe gratis noen gang igjen=)

Slenger med et bilde av hun som muligens er grunnen til at jeg ikke kommer til å være fyllesyk den 1 november. Tro meg folkens, hun er mer enn verdt det!