Plutselig ble Oslo hjemme!

Da vi hoppet av toget, fra Sverige, etter endt familieferie, var min første tanke; endele heime! Osloluften slo mot meg og fylte meg med en inderlig varme(delvis fordi det var tropehett den dagen). Jeg som hardnakket har holdt pusten og lukket øynene for alt hva hovedstaden har å by på, pga av at her skulle jeg bare være midlertidig. Jeg som har betegnet byen som et stort og shabby venteværelse, et nødvendig onde, for å få Norges beste utdanning. Jeg er blitt forelsket! Av en eller annen grunn roer det meg at jeg og Hans Majestet Kongen puster inn samme eksos. Det gleder meg at jeg og Maria Mena foretrekker samme spisesteder og vi begge synes Dyret er den søteste jenta i verden. Jeg liker at barnehageassistentene har navn jeg ikke greier å uttale, i motsetning til de kjedelige, nordiske stavelsene de fremdeles opererer med i gamlelandet. Jeg elsker å nynne Mission Impossible melodien i hodet mens jeg manøvrerer meg mellom virvaret av mennesker, når jeg på handletur. Jeg foretrekker å se på nyhetene og tenke: oi, der gikk jo jeg forbi i går! Alle gater i Oslo er ulike, alt er asfalt, grafitti og pizzabakere. Parkene er vakre og verdsatt grunnet deres sjeldenhet. De gravide er hippe og beleste, de snobbete er vakre og blankpolerte og raringene er herlige!

Denne uken har jeg vært ugudelig urban sammen med noen av mine beste perler. Bare på en dag spiste jeg snadder god tapas med en venninne for så å komme hjem til sushi-kos sammen med kjæresten. Har også funnet et nytt stamsted med Kaptein Kulinarisk, der alt er økologisk selvfølgelig. I Oslo har det aldri skjedd at en servitør har sett skjevt på meg når jeg bestiller en organisk grønn te. I hjembygda derimot ville det blitt himling med øya, og en slengkommentar sammen med fløten. Her har de alt fra tyrkiske bakerier til thailandske bungalow-kjellere. Det er salg og festivaler hele tiden. Drikker man seg ufordragelig, så er det ikke en gammel lærer eller naboen man skjemmer seg ut for, men derimot en Hotell Cæsar-skuespiller, en programleder eller popartist. GodtVondt.

I sommer ble vi omtalt som byfolket av min kjære onkel. Jeg tok det som et komplement, for det tilsier at jeg kan få i pose og sekk. Han bemerket også at hvis en nordlending går med fjellsko og ullsokker trukket langt opp på buksa der hjemme, så ble han betraktet som en raring, en bygdeorginal. Gjorde han det samme i Oslo så var han eksotisk. Kanskje det er derfor jeg trives så godt. Jeg er spesiell i mengden, en vill fugl fra et annet land? Eller er det bare snakk om langvarig hjernevasking?

Men helt ærlig så er det neppe alle trappene, svingene eller gateskiltene jeg har falt for, det er menneskene og alle opplevelsene jeg kan knytte til hver gate og kafe, Smilet som kommer når jeg går forbi.