Tenkte jeg skulle begynne med å lyve og si at jeg nesten aldri blir sur. Tulle litt med at jeg er en harmonisk ung kvinne, med en indre selvtillit som gjør at jeg sjelden blir vippet av pinnen. Det er utrolig stygt å lyve. Jeg blir rett og slett litt småforbannet hver dag. Du vet sånn; kaste stolen i gulvet fordi den ikke flyttet på seg akkurat da du kom gående med alle tærne dine ubeskyttet. Takk og lov så liker jeg å le også. Derfor elsker jeg Ellen Degeneres, hun gjør meg alltid glad. Så til i dag har hun aldri skuffet meg…

Hun åpner dagens program med alle klisjeer om hvorfor en IKKE vil ha barn. De fleste lo(for det er jo tross alt Ellen) men jeg satt forundret og syntes synd på dem hun representerte. Jeg vil ikke ha barn for jeg liker å ta meg noen øl i helgene… la oss snu på det og ta en liten Erasmus Montanus. Har du lyst til å sitte begravd i sofan foran tvn med en varm kakao, med kjæresten på den ene siden og et varmt lite knøtt i armkroken(som ler like høyt som deg til alle tullingene på AVF)? Neitakk? Du vil heller sitte på en overfylt lekeplass for svette voksne, hvor du har betalt 78kr. for noe du kunne fått for 23kr. på Rimi. Selvfølgelig virker jo det logisk! Jeg liker å sove når jeg vil, barn gjør deg bare sliten og trett. Hærregud, at jeg ikke har tenkt på det. Det at små barneføtter tasser til sengen din søndag morgen og at noen hvisker deg i øret at de elsker mamman sin høres jo helt grusomt ut i forhold til å våkne fullsjuk og jævlig, med tungen limt fast i ganen, hvor eneste mulighet til løsrivelse er når du omsider må rope på elgen. Ja, jeg var myyyyye mer uthvilt før. Jeg innrømmer at babyer er søte og at det kan være moro å kle dem ut, men de blir stor en gang. Kanskje det var en hormonell forandring som skjedde under svangerskapet, men jeg ser frem imot å hjelpe mitt barn med leksene, skape egne juletradisjoner og lære og vise henne alt det vakre verden har å tilby. Det hele koker jo ned til at man ikke vil ha mer ansvar. Det er ypperste luksus å være helt fri. Fri fra hva? Fra å elske? Hvis det å måtte forholde seg til et annet menneske var så utrolig forferdelig, hvorfor skaffer vi oss kjærester eller venner da? Ville ikke den reneste lykke være å stenge seg ALENE inne i et soverom med en kjølebag full av øl? -Kanskje en kveld, ellers blir det tamt, kjedelig og på grensen til innleggelse.

Dessverre er det ikke bare Ellen som har misforstått. Det er flere som tror de har ungått en kule ved å ikke få barn. Ikke misforstå meg, det å velge å få barn senere eller ikke i det hele tatt, gjør meg ikke forbannet. Det som får det til å koke inni meg er når disse barnløse (for det er bare å innse at vi er helt forskjellige folkegrupper) synes synd på oss mammaer. Huff, hun har det ikke lett som fikk barn så tidlig. Eller stakkar, får ikke være med på noen ting hun som har en unge. La oss gjøre det klinkende klart en gang for alle; det å få et barn med den du elsker, er det beste som kan skje et menneske. For min del startet livet mitt med min datter. Så til punkt to; det er ikke pga at man har fått en unge at man ikke er med lenger, men fordi at folk rett og slett stryker deg av invitasjonslisten. Dette er nok ikke en bevisst handling fra de fleste sin side, men like fullt sårende. Det at jeg har noen å komme hjem til betyr ikke at jeg ikke kan forlate hjemmet. Mamman min fester jo! Jeg er fremdeles meg, bare mindre avskyelig når jeg drikker og med en moderlig trang til å glede andre. Hvorfor blir man da skydd som pesten? (husk at nå snakker jeg litt generelt også, så venner; ikke bli hysterisk;).

Så konklusjonen min er: DET ER IKKE SYND PÅ OSS, dere vet ikke hva dere går glipp av. Bare så dere vet det så skal jeg stå først i køen å skrike ”hva var det jeg sa”, når dere kommer ut av føden. Fåkke no blomster her næi! Og til sist vil jeg bare si at jeg er drit kul og kjempe festlig å omgås med. Ja, og hun jeg våknet med dagenderpå var mye penere enn det du åpnet øynene til;)