Sitter på ukens siste dag og prøver å dra sammen alle løse tråder. Jeg burde ha lest mye mer av yrkesetikken enn hva jeg har gjort til nå. Jeg burde ha hjulpet til med den enorme oppvasken som min nydelige samboer stod å gryntet over i morges. Jeg burde ha laget flere skisser til mitt kommende prosjekt( selv om hodet har gått i en slags kreativ klemme, der bare teoretiske definisjoner får innpass) og sist men ikke minst burde jeg sitte å storforberede meg til praksis som begynner imorgen.

Jeg vil ikke påstå at å få et eget barn, en egen liten skapning som man kan teste ut alle pedagogiske teorier og oppsett på, har hjulpet meg som lærerstudent. Heller motsatt. Før jeg fikk oppleve den etiske forvirringen selv, hadde jeg klokketro på alle stive og faste ideer av gamle menn som levde gjennom mitt dyre pensum. Og dette virket i praksis. Jeg gikk inn i hver situasjon med et dumdristig mot, der jeg virkelig trodde at jeg hadde alle oppskrifter i lomma. Gjør en elev sånn, da parere jeg med dette. Om det skjer er det bare å gjøre sånn! Jeg er nå ett år etter blitt redusert til en tvilende. En tvilende vet aldri om denne dagen blir en bra dag. Om man skal nikke over ny kunnskap, siden den mest sannsynlig kommer til å bli motbevist til neste år. Eller om en vil kreve å få vite hvem som faktisk har skrevet Kunnskapsløftet, lærernes Bibel for denne perioden. En tvilende kan aldri klappe seg selv på skulderen, for det kan hende at livsomfattende senskader vil komme og du vil få skylden, uansett om alle tilsynelatende smiler idag. Ved å bli en supermamma har jeg på dette tidspunkt ødelagt sjangsene til å bli verdens beste lærer!

Derfor burde jeg forberede meg mer til imorgen istedet for å sitte å smågrue meg. Jeg burde lage "killer"-undervisningsopplegg som tar pusten fra øvningslæreren, nei helsike, hele skoleledelsen skal få hakeslepp og bakoversveis! Jeg burde lage malene klar på PC`n, så alt kan slås inn fortløpene. Jeg burde være femten steg foran alle andre, som en jævla duracell-kanin, burde levere oppgavene før de blir gitt, møte opp før alle andre og pugge blå-tegningene av hele skolen. Jeg burde kjøpe inn porsonspakker med pulverkaffe og kjøpe en kopp der det står "Gud smiler". Jeg burde finne frem alle antrekk jeg skal bruke for de neste tre ukene, slik at jeg aldri vil gå med samme plagget, slik at ingen trenger å lure på om jeg vasker klærne mine. Jeg burde google alle som jobber på skolen og lage en liten fargerik mappe om hver enkelt slik at jeg ikke tråkker i salaten. Det er viktig å vite om noen er skilt eller har vært kunstner, hvem som er med i frivillige organisasjoner eller på facebook. Jeg burde mye, men jeg velger å gjøre ingenting. Jeg får bare grue meg litt og kanskje kose meg mye. Man burde ikke planlegge for mye for man vet aldri hvilke galninger man plutselig må forholde seg til.

Da jeg ble med barn var det ikke snakk om å forsette med å være en røyker. Jeg hadde siste kapitel igjen av røykesluttboken (merkelig nok) og siste draget ble tatt ute i min egen bakgård. En stor del av det jeg koblet til min identitet ble fjernet. Jeg var ikke lenger en røyker. Takk og lov lukter jeg ikke lenger sur sneip og jeg har alltid en ekstra hundrelapp i lommen som jeg kan bruke på hva jeg vil. Jeg savner ikke dette vennskapet som kostet meg så mye av min energi, men jeg savner pausene. De gangene når jeg kunne sette meg på en benk helt alene, på tvers av tid og rom, og bare la tankene flyte. Dette er ikke helt det samme uten røyken. Jeg vil skylde litt på nikotinet, men mest på at pausen startet idet jeg tente på og ble naturlig avrundet idet jeg stumpet kreftpinnen. Nå vet jeg ikke helt hvor lenge jeg skal sitte der eller hva jeg tar pause fra. Ingen filosofiske tanker dukker opp, bare lister over hva jeg burde gjøre og hva jeg burde ha gjort.

Jeg gleder meg over at jeg har sluttet med svineriet og jeg håper alle røykere som vil får oppleve det samme. Jeg kan se min datter inn i øynene og vite at om jeg i fremtiden skulle bli syk, så er det ikke noe jeg har skyld i selv. Jeg er friskere om morgenen, kan løpe opp trapper uten å dø og kan sitte inne en hel dag uten å lengte ut til parkeringsplassen. Men de personlige avbrekkene er borte. Tankepausene, der jeg kunne få mine små aha-opplevelser. Jeg får vel bare venne meg til å tvinge meg ut i snestorm og regnvær med en lunken kaffekopp. Den giften får ingen ta ifra meg.

En snikende tanke om at jeg var kulere som røyker begynner å ta form. Før brøt jeg ut av gruppen for å ta meg et selvstendig blås. Med skinnjakke og slitne joggebukser forsvant jeg og kom tilbake med kaffe til neste time. Nå sitter jeg bare med pulten min, i min lyseblå genser og stirrer dumt ned på mine egne notater. Jeg føler meg keitete og rar og har vanskelig for å ta del i de andres pause-samtaler. Jeg vil jo ikke sitte å glo på dem som et troll heller. Kanskje den nye klassen tror jeg er en sånn igle uten venner som skaffet meg barn slik at i hvert fall ett menneske i verden måtte elske meg. HAHAHA, fy jeg er morsom. Nora klorer og kliper og ler når jeg sier au.

Nei når våren kommer skal jeg finne frem den gamle skinnjakken. Jeg skal bytte ut nikotin med red-bull og ta med tegneblokken i pausene…kanskje iPodn også. Være litt merkelig og høre på Sahara H. og spille kostbar med å gå på do i en annen etasje. Da vil nok folk tro jeg er kul igjen. Men det hjelper ikke meg med å få erstattet disse filosofiske øyeblikkene. Kanskje jeg ikke trenger dem. Noen har faktisk sagt at jeg tenker alt for mye.

Jeg byttet uansett røyken ut med noen som er 1000 ganger bedre, og som jeg har blitt mye mer avhengig av. En narsissistisk liten ting som har hatt 1 årsdag og vært på sitt første karneval.         

Så ellers har jeg det helt normalt?

Hadde jo besøk av meg selv herforlitt. Herregud. Takk og lov pakket jeg kofferten (som lignet mistenkelig på en pose fra polet) og dro min glade kos. Katastrofe helg, der vi ble alt for fulle og havnet på nach hos en homofil lyriker. Eksotisk og ufarlig egentlig, det var alt tullet før kl. 3 på natten jeg helst vil ha uskrevet. Vi hadde heldigvis med oss en fornuftig sak med krøller, så det kunne gått mye verre. Uansett så er jeg endelig borte, kastet ut og vasket vekk. Hvordan min samboer har stått ut med meg i 4 år er ubegripelig! Jeg ble driiiiiiit lei etter 3 dager.

Som tidligere nevnt har studenten i meg våknet etter ett års dvale. Jeg har kastet meg bak skolebenken med noe som kan kalles ufordragelig mye energi. Rekker opp handa støtt og stadig (hun med krøllene er der også, og som en engel rekker hun også opp handa jævlig mye, slik at det ikke er bare jeg som er teit;). Min nye G-klasse er en Herlig gjeng. Samlet er dem som en god lapskaus, en saftig blanding av facebook, strikking, personlige bibler og fine ullgensere! Jeg har ikke lært meg halvparten av navnene, men har allerede funnet ut hvem jeg er enig med, kunne ha giftet meg med, hvem som er herlig teite og de som tar stor plass. De anonyme er søte og alle har masse hår. Hver og en ville sett vakker ut på et frimerke! Jeg aner ikke hva de tenker om meg…særlig etter en høyst personlig abort-diskusjon fra min sine, men det viktigste er at jeg liker dem. Jeg er jo ikke tankeleser, ikke nå i hvert fall, så….Uansett- jeg elsker jo nye mennesker, og alle disse er potensielle perler!

Vel, så satt jeg her og smilte da. Men hvordan ville det vært hvis jeg aldri hadde gått i den forrige G-klassen? Hva ville jeg gått glipp av? De må jo ha formet meg litt som menneske!

Jeg husker en fersk vennegjeng som sitter samlet rundt 3 engangsgriller, utrolig masse tuborg og våt marsmellows. Alle titter nervøst på hverandre før første korken spretter. Der i ringen var vi, fremtidige praksisgrupper, vennskap og mange klemmer. Han derre morsomme med langt hår strekker ut føttene og begynner å synge; ”Fader Abraham, har fire sønner…!” Festen var i gang for klasse A07G;)

Hvem av oss husker ikke det forferdelige regnværet som ødela en perfekt grilldag i SofienbergParken? Hattefesten til mr. K var den utrolige løsningen på hva man gjør hvis man har spart opp et helt liv med hatter. Vant vi forresten noen gang en quiz? Evergreen, Stargate, Fyrhuset og Tamara. Kjenner alt flyter. Prøver å hente tråden tilbake til klasserommet. En overentusiastisk ped.lærer, streng norsklærer og en forsiktig mattelærer. Irritasjon, latter og røykepauser. ”Petter Dass” som skriver en sex-kontrakt, noen som planlegger julebord og andre som skriver detaljerte 2do-lister. Tankene spinner! Første skoledag, navnelek og glitterpupper, -jeg fikk min første kompis med å stikke fingeren i puppen hennes og spørre om hun hadde pynta seg. Fikk min andre kompis (hun med krøllene;) da vi lagde klassesang; ”Åh, kjenner veska mot mitt lår og jeg vet hvor veien går, uuuut mot HiO, hvor drømmer blir sanne og bla bla bla bla. Ble venn med alle til slutt, men husker ikke hvordan. Må ha vært en krevende prosess;)  

Fineste minnet tror jeg må være helgeturen til den vakreste hytta jeg noen gang har sett! Roadtrip til Arendal, med de tre søteste jentene i samme bil. Bål og Munkholm (hadde bulle i magen ja), pannekaker og taco. Jeg med min gravide kropp var utslitt 22.00 og stod opp neste morgen, frisk og pigg, samtidig som de seneste la seg.

Fader Abraham-sangen dabber forsiktig ut, men jeg skal ikke bli trist. Jeg skal spare på alt sammen inni hodet! Alt om å holde templer rent og skap som åpnes. Imsen-spill og TV-er til 42.000 Uheldige sykkelturer og slåball-turneringer. Trær som skal drepes og karaokesynging. Graviditeter og Maldivene, biljard og mandariner. Bursdager, halvlitere, singstar og negerkostyme. Alt skal jeg holde kjært, som blanke puzlebiter i et evigvoksende bilde.

Vakre perler.

Legger på dette bildet her på slutten for å vise hvordan jeg har det litt inni meg. Neida, syns bare bilde er jævla gøy!

Jeg blir utrolig sjeldent flau. Kan faktisk buse ut med hvasomhelst og tenke at de som ikke tåler det får skylde seg selv for sitt sarte sinn. For ukjente kan jeg nok virke som et forvirret menneske og tilogmed som en sånn derre frekk nordlending som har flyttet til byen mot bedre vitende. Mine venner derimot setter pris på min harry tone. Jeg er som en ung og skarp ost på vårt herlige tapasfat(hærregud som jeg høres ut). Derfor tror jeg nok at de tror jeg tåler mer enn andre kanskje.

Jeg skulle for første gang i 25-årsdag til en svensk venninne. Dette mennesket er et av den veldig lidenskapelige arten, så mye vin og varme historier var forventet på menyen. Hver og en av oss fikk utdelt en oppgave som vi måtte utføre iløpet av kvelden. Denne var selvfølgelig hemmelig og om man klarte det høstet ens lag poeng. Laget fant man ved å lage en spesiell dyrelyd mot alle på festen, for så å forhåpentligvis få samme lyd til svar;) Tonen blant alle var god, selv om det var en del ukjente ansikter for mitt vedkommende.

Min oppgave var at for hver gang en annen jente kom med en saftig sexhistorie måtte jeg overgå henne med en enda bedre. Denne kvinnen det var snakk om er kjent for sine "krigshistorier" så jeg følte jeg hadde fått en liten utfordring, men dette skulle jeg klare. Et av poengene var at ingen skulle helst skjønne at dette var min oppgave. Når er det naturlig å fighte om hvem som har de aller beste sexhistoriene?!? Jeg bestemte meg for å fake at jeg var ufordragelig dritings. Dette kunne ødelegge hele kvelden, men alt for laget ikke sant? Jeg var litt frekk litt her og der, snøvlet og kniste på rare steder og satt skjevt i sofaen. Folk begynte å titte meg inn i øynene, spørre om jeg ville ha vann og vedde på når jeg kom til å sovne i dusjen...snart måtte vel dama begynne så jeg kunne få gjort meg ferdig! Joda, plutselig ropte hun ut sin historie og jeg fikk overdrevet en kontra og alle var fornøyde, eller?

Plutselig ringte barnevakten og jeg måtte hjem. Irritert over at jeg aldri fikk forklart til noen at jeg ikke var full og at jeg elsket alle jeg hadde vært frekk mot, gikk jeg til bussen. Fikk aldri høre hvem som vant heller.

Noen hadde filmet når jeg fortalte den utrolig teite historien. Alle tror den er sann og at det var jeg som var hovedpersonen ikke "ei venninne". De på festen jeg aldri har sett før må tro jeg er verdens teiteste og med tanke på at jeg var eneste nordmann der er det kanskje ikke usannsynlig. Er jeg blitt prippen? Hvorfor skal dette bry meg? Hadde jeg ikke fått oppgaven hadde jeg sikkert blitt full uansett og fortalt noe drit teit, kanskje verre enn det jeg sa da. Tror det som plager meg er at det ikke er sant. Om noen ler av meg nå, så er det for noe jeg ikke kan stå for. Hvorfor i F fortalte jeg bare ikke en sann sexhistorie?!? Jeg har jo søren meg mange nok på lager, så det skulle jo egentlig ikke vært en hindring.

Det beste er at når jeg fortalte en venninne hva min oppgave egentlig var den kvelden, fortalte hun at hennes oppgave var å gå og si til alle på festen at de hadde fin strømpebukse på seg. I rest my case lissom.