Sitter på ukens siste dag og prøver å dra sammen alle løse tråder. Jeg burde ha lest mye mer av yrkesetikken enn hva jeg har gjort til nå. Jeg burde ha hjulpet til med den enorme oppvasken som min nydelige samboer stod å gryntet over i morges. Jeg burde ha laget flere skisser til mitt kommende prosjekt( selv om hodet har gått i en slags kreativ klemme, der bare teoretiske definisjoner får innpass) og sist men ikke minst burde jeg sitte å storforberede meg til praksis som begynner imorgen.

Jeg vil ikke påstå at å få et eget barn, en egen liten skapning som man kan teste ut alle pedagogiske teorier og oppsett på, har hjulpet meg som lærerstudent. Heller motsatt. Før jeg fikk oppleve den etiske forvirringen selv, hadde jeg klokketro på alle stive og faste ideer av gamle menn som levde gjennom mitt dyre pensum. Og dette virket i praksis. Jeg gikk inn i hver situasjon med et dumdristig mot, der jeg virkelig trodde at jeg hadde alle oppskrifter i lomma. Gjør en elev sånn, da parere jeg med dette. Om det skjer er det bare å gjøre sånn! Jeg er nå ett år etter blitt redusert til en tvilende. En tvilende vet aldri om denne dagen blir en bra dag. Om man skal nikke over ny kunnskap, siden den mest sannsynlig kommer til å bli motbevist til neste år. Eller om en vil kreve å få vite hvem som faktisk har skrevet Kunnskapsløftet, lærernes Bibel for denne perioden. En tvilende kan aldri klappe seg selv på skulderen, for det kan hende at livsomfattende senskader vil komme og du vil få skylden, uansett om alle tilsynelatende smiler idag. Ved å bli en supermamma har jeg på dette tidspunkt ødelagt sjangsene til å bli verdens beste lærer!

Derfor burde jeg forberede meg mer til imorgen istedet for å sitte å smågrue meg. Jeg burde lage "killer"-undervisningsopplegg som tar pusten fra øvningslæreren, nei helsike, hele skoleledelsen skal få hakeslepp og bakoversveis! Jeg burde lage malene klar på PC`n, så alt kan slås inn fortløpene. Jeg burde være femten steg foran alle andre, som en jævla duracell-kanin, burde levere oppgavene før de blir gitt, møte opp før alle andre og pugge blå-tegningene av hele skolen. Jeg burde kjøpe inn porsonspakker med pulverkaffe og kjøpe en kopp der det står "Gud smiler". Jeg burde finne frem alle antrekk jeg skal bruke for de neste tre ukene, slik at jeg aldri vil gå med samme plagget, slik at ingen trenger å lure på om jeg vasker klærne mine. Jeg burde google alle som jobber på skolen og lage en liten fargerik mappe om hver enkelt slik at jeg ikke tråkker i salaten. Det er viktig å vite om noen er skilt eller har vært kunstner, hvem som er med i frivillige organisasjoner eller på facebook. Jeg burde mye, men jeg velger å gjøre ingenting. Jeg får bare grue meg litt og kanskje kose meg mye. Man burde ikke planlegge for mye for man vet aldri hvilke galninger man plutselig må forholde seg til.