Jeg sitter her og skåler med Kalle, en av mine beste venner. Stemningen er god, som sist han var her og spiste kanelboller med Nora. Smilet er på plass og den tørre latteren får sitt innpass. Kalle er en fritenker. Jeg har fortalt han teorien min om at Gud er vann og regnet er sjeler. Han nikker lurt, for vi er helt på bølgelengde. I dag spiser vi ikke kanelboller og det ryker ikke av nytraktet kaffe. Det står en ensom øl på bordet.

Sist jeg møtte Kalle hadde han nettopp gitt ut ny plate. Vi satt på Cacadou og musikken i bakgrunnen kunne ikke skjule at han ikke var helt i sitt ess. Jeg hadde selvfølgelig tatt en pils for mange, så den sunne diskusjonen fikk vente til neste kaffekopp. Vi har alltid snakket samme språk, helt fra første skoledag. Mange ”friminutter” har hver vår rumpe vært plantet på benken utenfor hovedinngangen til skolen. 78% av Norges befolkning betrakter seg som over gjennomsnittet intelligent Cecilie, du er ikke så spesiell. Hat-gleden av at minst en i verden setter meg på plass er betryggende, men sykt irriterende. En dag skal jeg gjøre han målløs! En dag skal Jeg ha sitatet på plass, og da skal han tenke, nå fikk jeg høre en helt ny tanke!

Det var jo helt naturlig at Kalles leilighet var plattform for all ny lærdom, første året på lærerutdanningen. Vi var en gruppe som, helt seriøst, bodde hos han under innspurten til hjemmeexamen i matematikk. Stearinlys, pepperkaker og gode mandariner. En dag ble det til og med lagd vårruller(fra scratch), så alt av yttertøy stinket frityrolje helt frem til våren. Kalle var limen da, han var Supermann, første nr du ringte når øl skulle inhaleres, pensum skulle diskuteres, røyk skulle konsumeres. Heftige diskusjoner var alltid en avsluttning, men Kalle hadde jo alltid rett, ingen utsagn var klisjeer hos han. Alt gammelt han sa, fikk ny betydning. Vi er boddisatvaer Cecilie, vi er de eneste som har skjønt det. Jeg har en plan.

Vi var en herlig gjeng, før jeg ble smelt på tjukka og gikk ut i permisjon. Vi bestod av rødvinsdrikkende skjønnheter, langhårete morromenn, skapglade fotballspillere, sjenerte sjeler, inngiftede individer, tredrepere, steiner nerder og med Kalle som overhode. Når jeg tenker tilbake på mitt første år i Oslo kan jeg ikke annet enn å føle meg gryende forelsket i livet. Jeg har levd lenger enn de fleste, hvis man skal telle erfaringer og ikke år. Kalle var helt klart basisen i sausen, hovedingrediensen i den kaka.

Kalle er musiker, en vakker sjel, et åndelig menneske og en verdifull venn. Han er en av perlene på mitt verdenssmykke. Du vet når du har møtt et menneske som det for alltid var meningen du skulle elske. En person som fullt er en del av hva du står for. –Som hvis det skulle blitt lagd en corny film av ditt liv, er en av hovedpersonene. Hvor mange ganger har jeg ikke sett han inn i øynene og smilt tvers igjennom. Jeg skåler med Kalle.

Sist jeg møtte Kalle presenterte jeg han for mine barndomsvenninner. Han er min venn, han er jeg stolt av, han er jeg glad i. Dette er Kalle!

Stolt står han fremfor meg, med brede skuldre og alt for mye gele i det korte sorte håret. Smilende holder han rundt meg, med en overbærenhet som kun en far kan føle for det siste lammet av de 100. Alle mine håpløse utsagn faller i god jord. Avskjeden er kun en rosa pauseknapp til neste gang vi puster samme luft.

Over 3 år er gått siden han ble en del av sjela mi. Jeg sitter alene hjemme i sofaen med en pils i hånden. På mobilen har jeg et bilde av en dødsannonse. Jeg skåler med Kalle.