Da jeg ble med barn var det ikke snakk om å forsette med å være en røyker. Jeg hadde siste kapitel igjen av røykesluttboken (merkelig nok) og siste draget ble tatt ute i min egen bakgård. En stor del av det jeg koblet til min identitet ble fjernet. Jeg var ikke lenger en røyker. Takk og lov lukter jeg ikke lenger sur sneip og jeg har alltid en ekstra hundrelapp i lommen som jeg kan bruke på hva jeg vil. Jeg savner ikke dette vennskapet som kostet meg så mye av min energi, men jeg savner pausene. De gangene når jeg kunne sette meg på en benk helt alene, på tvers av tid og rom, og bare la tankene flyte. Dette er ikke helt det samme uten røyken. Jeg vil skylde litt på nikotinet, men mest på at pausen startet idet jeg tente på og ble naturlig avrundet idet jeg stumpet kreftpinnen. Nå vet jeg ikke helt hvor lenge jeg skal sitte der eller hva jeg tar pause fra. Ingen filosofiske tanker dukker opp, bare lister over hva jeg burde gjøre og hva jeg burde ha gjort.

Jeg gleder meg over at jeg har sluttet med svineriet og jeg håper alle røykere som vil får oppleve det samme. Jeg kan se min datter inn i øynene og vite at om jeg i fremtiden skulle bli syk, så er det ikke noe jeg har skyld i selv. Jeg er friskere om morgenen, kan løpe opp trapper uten å dø og kan sitte inne en hel dag uten å lengte ut til parkeringsplassen. Men de personlige avbrekkene er borte. Tankepausene, der jeg kunne få mine små aha-opplevelser. Jeg får vel bare venne meg til å tvinge meg ut i snestorm og regnvær med en lunken kaffekopp. Den giften får ingen ta ifra meg.

En snikende tanke om at jeg var kulere som røyker begynner å ta form. Før brøt jeg ut av gruppen for å ta meg et selvstendig blås. Med skinnjakke og slitne joggebukser forsvant jeg og kom tilbake med kaffe til neste time. Nå sitter jeg bare med pulten min, i min lyseblå genser og stirrer dumt ned på mine egne notater. Jeg føler meg keitete og rar og har vanskelig for å ta del i de andres pause-samtaler. Jeg vil jo ikke sitte å glo på dem som et troll heller. Kanskje den nye klassen tror jeg er en sånn igle uten venner som skaffet meg barn slik at i hvert fall ett menneske i verden måtte elske meg. HAHAHA, fy jeg er morsom. Nora klorer og kliper og ler når jeg sier au.

Nei når våren kommer skal jeg finne frem den gamle skinnjakken. Jeg skal bytte ut nikotin med red-bull og ta med tegneblokken i pausene…kanskje iPodn også. Være litt merkelig og høre på Sahara H. og spille kostbar med å gå på do i en annen etasje. Da vil nok folk tro jeg er kul igjen. Men det hjelper ikke meg med å få erstattet disse filosofiske øyeblikkene. Kanskje jeg ikke trenger dem. Noen har faktisk sagt at jeg tenker alt for mye.

Jeg byttet uansett røyken ut med noen som er 1000 ganger bedre, og som jeg har blitt mye mer avhengig av. En narsissistisk liten ting som har hatt 1 årsdag og vært på sitt første karneval.