Min 2. leveregel er: Elsk ditt digital camera! (hvis du nå sitter å lurer på hva min første leveregel er så er du virkelig en perle.) Da min mor sølte vann over det, sist hun var på besøk, var jeg virkelig klar for å begå mord. Mitt gullfargede Olympus kamera er som en kroppsdel og jeg dokumenterer alt med det. Men nå har det gått over til galskap!

Da vi skulle overføre alle bildene på vår kjære datter, over til en ekstern harddisk, fikk jeg sjokk. Ungen var 6 mnd og vi(eller jeg) hadde tatt rundt 2500 profilbilder av henne. Det føltes ikke som så mange og jeg vet at jeg kunne ha dokumentert henne enda mer, om batteriet hadde strukket til.

Jeg føler meg også som en dårlig mor i situasjoner der jeg står å biter meg i leppen i tvil om jeg skal delta i min datters lek eller få det på film. Skal vi ha vakre album eller sosialt samspill?  Hva er best for henne i lengden, å føle kjærlighet herognå, som hun uansett glemmer når hun når tenårene, eller skal jeg passe på å lage bevis for en lykkelig barndom i tilfelle vi tviler senere? Jeg kan ærlig si at denne scrapbook kulturen har ødelagt livet mitt!

Jeg tror bunnen var nådd da jeg tok frem mitt lille gule på foreldregruppen vi er med i. Det er meningen at vi skal delta i et seriøst forskningsprosjekt om hvordan man kan få et nærere forhold til sitt barn. Jeg derimot begynte å knipse vilt når min skjønnhet krabbet blant alle fargekortene. De andre mødrene tenkte nok indre negative tanker, for jeg ga vel ett inntrykk av å ikke frivillig ville delta som likeverdig på matten, men mer som en utenforstående observatør. Jeg er jo klar over mine feil….men dette med bildene er som tvangstanker.

Eneste forklaringen jeg kan komme fram til er denne; det ble sagt i en romlemantisk film en gang at grunnen til at man trengte en livspartner var at man ville ha ett vitne til eget liv, noen som kunne bekrefte at du har vandret blant oss. Det å gifte seg er som å skaffe seg en levende dagbok, som kan fortelle at du var elsket og hvilke handlinger som gjorde deg til det mennesket du er. I dag er det ikke mange som føler behov for å gifte seg. Min generasjon har også lett for å gi opp og hoppe over gjerdet hvis partneren skuffer en. Hva er da en livspartner for oss nå? Mange skaffer barn ganske sent også og ens egne foreldre skjønner jo ingenting, så hvem skal fortelle andre hvem man er? Jo digitalcameraet! Min lille gule formidler til alle hvor lykkelig og elsket jeg er på MSN og Facebook. Mitt fotoalbum på pc`n kan sendes til hvemsomhelst nårsomhelst og det blir hele tiden oppdatert. Så i stedet for å skryte av hvor pen jeg var sist helg, så kan alle se det selv. I stedet for at jeg selv må atter en gang påpeke hvor uuuuuutrolig forelsket jeg er, så slenger jeg heller på et ekstra romantisk bilde. Jeg har verdens peneste baby, men vil fremstå som en ydmyk? person, derfor legger jeg ved noen vakre bilder til. Ja faktisk, så enkelt kan min digitale mania forklares, men det gjør den ikke til en øverste prioritering.

Jeg må lære meg å slippe taket og heller glede meg med min datter uten blitzen. Jeg må aldri mer dra ungen min ut kun pga det fine høstværet, der jeg kanskje får en flott bakgrunn for noen nye bilder, men heller gå ut for å leke i frisk luft, smile og få roser i kinnene. Min datter skal føle seg elsket ikke bare se det på papiret senere. Grunnlaget for at hun skal bli et nydelig individ blir ikke laget av tjukke, tunge fotoalbum.