Jeg er ikke borte, jeg er hjemme på bygda med barnet.

Det er helt utrolig hvor godt det er å komme hjem til familie og barndomsvenner. Det å gli inn blant alle kjente og kjære, som også har fått barn og forstår meg 100%. Og kose seg hos mor og bestemor, under et varmt pledd med en god te. Det er rart hvordan jeg første dagen tenker; Hvorfor flyttet jeg egentlig? Her er det jo så trygt og koselig.

Det er ikke så rart i det hele tatt. Dag nr. 2 vil jeg hjem til Oslo. Jeg vil tilbake til mitt anonyme rede og selvvalgte nettverk. Jeg vil vekk fra dem som beglor min kropp for å senere kunne diskutere om svangerskapet har vært hardt for meg. Jeg klarer ikke komme med råd til venninner som aldri har vært mer ulykkelig med sine faste, gamle partnere. Hvordan kan jeg med mine erfaringer gi råd uten å høres ut som en bysnobb som tror hun vet mer om livet og kjærligheten, bare fordi jeg og min kjære har mulighet til å faktisk dra på kino eller resturang for å kose oss( istedet for å møtes hos søsteren til nabon som kjenner deg litt, fordi det er enste plassen det er vorspiel). Jeg klarer ikke lenger maset fra alle familiemedlemmer som vil passe barnet, som ikke forstår hvorfor jeg sier nei, samtidig som de kommer med utbrydd som før i tiden hadde vi sirup på smokken for å roe dem ned eller hvis hun ikke liker så mye kroppskontakt så kan vel jeg lære henne å kose!

Det begynte å ulme i topplokket da jeg på lørdag skulle handle til hele husholdet. Det regnet verre enn om et troll skulle ha tisset deg i hodet, og da jeg endelig kom meg inn på butikken følte jeg meg som en druknet katte. Har du noen gang følt at når du kommer inn i et rom stopper alle å prate og glor olmt på deg? Tenkt deg at dette rommet er fullt med matvarer og hissige øyværinger i yttertøy. Det er tydeligvis ikke lov å komme på ferie utenfor sesongen(man må visst få godkjennelse i god tid og ikke hoppe på folk på den måten). En venn av pappa spurte morskt hvorfor jeg var der og jeg stammet at med permisjon kan man gjøre mye rart. Da sjokket hadde lagt seg for de stakkars innfødte skulle flere hilse, og helst samtidig. Siden jeg ikke er noe supermenneske med uvanlige krefter, klarte jeg ikke å få med meg alle samtaler hver for seg. Jeg valgte å smile til de jeg neppe kom til å hilse på igjen  og følte at flere satte nesen i været. Det er nok garantert at skravla går om hun der dattera til gammel-banksjefen som var såååå utrolig avvisende på butikken. Nei, jeg fikk ikke full pott der, men heldigvis hadde de kampanje på barnemat.

Jeg vil at jeg skal føle meg like trygg og varm i Oslo som hjemme, men om jeg føler meg mer velkommen her og mindre beglodd, kan jeg ikke påstå. Den største sladderhøna av dem alle var også på Kroen og spiste middag samtidig som meg idag. Jeg kan forbanne meg på at alle vet hva jeg syntes om maten imorgen.

 

Anette

13 september 2009 22:44

Hei du.
festlig blogg! :) Satser på en middag/lunch osv hos mamma og Viggo snart. Søt lita tuppe du har forresten! Synes hun ligner på deg. ;)
Klem fra Markus og Anette

http://nettenspretten.blogspot.com

 

tante torill

13 september 2009 22:58

hahahaha - jeg har jo vært på Vega og ser for meg det du beskriver. Dessuten er dette et fenomen som ikke er begrenset til ditt hjemsted men som gjelder nesten alle hjemsteder som finnes! også Sarpsborg der jeg kommer fra... om det skulle være noen trøst da...

Du er sååå flink til å skrive - jeg sjekker hver dag om du har lagt inn noe nytt - det er sååå moro å lese! Stolt av deg! Skulle ønske jeg ikke bare var filletante, men ordentlig skikkelig tante... Du er superduper!

http://modenkvinne.blogg.no/?c=1252266401

 

Magnhild

16 september 2009 18:09

Så det er litt både og, altså ;)
Når kjm du t byn att, då? E kan jo like gjerne sleppe bomba her: me flyttar til Ål i juli!!!!! ;D
Eit under at Anders tilslutt gjekk med på det!
Apropos bygdedyret, så e e velsigna med altfor korte antenner til å oppfatte bygdesnakk *hihihi* kan vel hende e merka meir etter kvart.
klem

Från
    Kom ihåg mig
URL

Säkerhetskod
     

Kommentar

Har fått meg ny blogg. Kommer sikkert til å angre...men i galskapen rundt advendt bestemte jeg meg for å gå over til den norske siden. Beklager;)   studentmammablablabla.blogspot.com ...

Hvis det var meningen at vi skulle få belønning og straff i efterlivet, ja da er dette efterlivet, for hvorfor finnes det ellers latter og tårer? De ene kan ikke eksistere uten det andre. Dette er tanker jeg produserer, når jeg egentlig skulle ihug...

Jeg sitter her og skåler med Kalle, en av mine beste venner. Stemningen er god, som sist han var her og spiste kanelboller med Nora. Smilet er på plass og den tørre latteren får sitt innpass. Kalle er en fritenker. Jeg har fortalt han teorien min om ...

Plutselig ble Oslo hjemme! Da vi hoppet av toget, fra Sverige, etter endt familieferie, var min første tanke; endele heime! Osloluften slo mot meg og fylte meg med en inderlig varme(delvis fordi det var tropehett den dagen). Jeg som hardnakket har ...

Da var seks uker med reising over. Hva har vi tatt med oss hjem, bortsett fra myggstikk og et fantastisk mønster av forskjellig skiller etter dager i sola? Hva kommer jeg til å savne etter alle turer hit og dit med uendret bagasje? Absolutt ingenting...