Den første personen i hele verden jeg ville fortelle at jeg var smelt på tjukken til var min 10 år eldre søster. Hun er nok den eneste i min familie jeg har et normalt og kanskje likeverdig forhold til. Da jeg ringte tenkte jeg over hvor absurd situasjonen var. Jeg lå i en helt tom leilighet på en luftmadrass. Vi hadde valgt den i panikk for å finne noe i tid, men det var før jeg visste om bollen. Jeg var langt under pleddet da jeg hørte min søster svare. Skjelvende spurte jeg om hvordan alt stod til. Hun hadde giftet seg for en stund siden og jeg visste at de prøvde å formere seg. Hun svarte med å spørre meg det samme. Som en dustete tenåring stammet jeg frem at hun skulle bli tante i januar. Hvilken reaksjon jeg hadde forventet meg vet jeg ikke, men da hun hadde lagt på satt jeg litt forvirret å stirret på mobilen. Ble hun sur? Jeg trodde ikke hun kunne bli rarere, men noe i svaret hennes var vanskelig å tolke. Jeg bestemte meg for å trøste mine ømme bryst å ta en liten gravidblund på den provisoriske sengen min. En halvtime senere ringte mobilen. Jeg er også gravid. Hun hadde ikke kunne si noe da hun var på jobb, men nå satt hun trygt alene i bilen, på vei hjem. Jeg skulle bli tante i januar…og mamma, men også tante. Hadde det noen gang vært tvil om at jeg skulle beholde barnet, forsvant den nå. Vi skulle få oppleve dette sammen! Hva var oddsen for noe så koselig?!

Har du noen gang fått barn samtidig som din søster? Kommer din familie fra en øy, der hver og en blir født med janteloven tatovert på ryggen? Det ble ikke klart hvilket mareritt det kunne bli før alle samlet seg i dobbeldåp på sommeren. Søsteren din bærer alt for mye på ungen! Bak min rygg sa de derimot; Nora blir bært alt for lite, ett barn trenger jo kroppskontakt! De ristet på hodet å huffet seg. En var for ivrig, en var for rolig, noen fikk for lite mat, mens en annen fikk for mye. Hvorfor gjorde ikke hun sånn når hun gjorde det? Dem er ikke like, da må det være feil på en av dem. Det gjorde ikke saken bedre at begge var jenter, født med bare 5 dagers mellomrom. Det gikk faktisk så langt at det ble hvisket om at den ene var blitt ødelagt, for hun krevde unormalt mye, mens den andre måtte være tilbakestående, for hun var alt for rolig.

Min søster og jeg derimot prøvde å glede oss over å få møte våre tantebarn for første gang. Jeg elsker ikke min datter mindre om jeg også elsker mitt tantebarn. Vi har også hele tiden delt gode og dårlige erfaringer med hverandre. Når ble dette en konkurranse? Det virket nesten som om folk trodde jeg ville høre dritt om den andre og at mitt avkom var det beste. Nå var jo ikke alle så ille, men jeg synes også det var ubehagelig når man nesten hysterisk ikke kunne skryte av den ene uten å si noe tilsvarene om den andre. Hadde de vært født med noen års mellomrom ville de blitt behandlet mer som individer i stedet for sammenlenkede produkter. Her skulle det ikke være urettferdig!

Herregud, når man må vente med å skryte av at den ene kan sitte til den andre kan det, ta blir det flaut. Bestemoren deres kunne ikke henge opp bilde av den ene, før hun hadde fått bilde av den andre. Gurimei, hvem skal de reise i bursdag til?!? Det hele gjør meg nesten glad over at jeg har rømt til hovedstaden og får det meste servert over telefonen.

Men med min hysteriske familie er det kanskje best å ha noen å dele det med. Sammenligningen er den lille prisen vi må betale for å sammen kunne stå mot støtene. Kanskje alt ville vært feil av det vi gjorde uansett, mens nå blir kritikken delt på to?

Misforstå meg ikke, jeg liker faktisk mitt opphav. Øya jeg kommer fra er en vakker perle, og det er ingenting feil med bygda. Familien min er fulle av kjærlighet, men nordlendinger flest har en litt kvass måte å vise det på. Man nyter nemlig å klage mest mulig. Kjerringene bader i lykke hvis noen tråkker feil eller viser den minste form for svakhet. Er det ingenting å klage på, så er det ikke verdt å prate om. Har man ingen dårlige egenskaper, da fortjener man rettnåslettn ikke kjærlighet. Sjarmen ligger i det uperfekte, og da er det lett å elske.

Derfor kan jeg med hånden på hjertet si at mine folk elsker meg og min søster utroooolig høyt og at våre døtre er de beste i hele verden=)

 

tante torill

7 september 2009 20:27

Du er flink å skrive Cecilie! jeg ler så jeg griner! Den treningstimen du skrev om vakte traumatiske minner gitt... Glad i deg!

http://modenkvinne.blogg.no/?c=1252266401

 

cecilie

7 september 2009 21:18

Tusen takk! Det er faktisk godt å vite at min hverdag kan vris til noe underholdene. Dine ord gjør meg varm i hjertet, glad i deg også=)

Från
    Kom ihåg mig
URL

Säkerhetskod
     

Kommentar

Har fått meg ny blogg. Kommer sikkert til å angre...men i galskapen rundt advendt bestemte jeg meg for å gå over til den norske siden. Beklager;)   studentmammablablabla.blogspot.com ...

Hvis det var meningen at vi skulle få belønning og straff i efterlivet, ja da er dette efterlivet, for hvorfor finnes det ellers latter og tårer? De ene kan ikke eksistere uten det andre. Dette er tanker jeg produserer, når jeg egentlig skulle ihug...

Jeg sitter her og skåler med Kalle, en av mine beste venner. Stemningen er god, som sist han var her og spiste kanelboller med Nora. Smilet er på plass og den tørre latteren får sitt innpass. Kalle er en fritenker. Jeg har fortalt han teorien min om ...

Plutselig ble Oslo hjemme! Da vi hoppet av toget, fra Sverige, etter endt familieferie, var min første tanke; endele heime! Osloluften slo mot meg og fylte meg med en inderlig varme(delvis fordi det var tropehett den dagen). Jeg som hardnakket har ...

Da var seks uker med reising over. Hva har vi tatt med oss hjem, bortsett fra myggstikk og et fantastisk mønster av forskjellig skiller etter dager i sola? Hva kommer jeg til å savne etter alle turer hit og dit med uendret bagasje? Absolutt ingenting...