Jeg hater å ha for lite penger eller ingen penger(som i dag). Jeg hater også å ha for mye penger, for da blir jeg mongostresset over å passe på de pengene. Jeg hater rett og slett penger. Du kan fortelle meg at de er et nødvendig onde som skal til for å kunne forbedre livskvaliteten for deg og dine. At man må ha disse oppsparte ”verdiene” slik at man kan bytte til seg andre ting; som for eksempel mat, klær og hus over hodet. Jeg forstår poenget, men synes allikevel alt blir feil.

Før i tiden byttet man til seg det man ville ha. Var du en jævel på å lage god brunost så kunne du få fersk hjemmelagd pai i bytte. Kunne du sko en hest var det kanskje en mulighet for litt skinke som betaling(tolk den som du vil) og hadde du en potetåker så hadde helt sikkert noen andre egghøns. Hadde du derimot ingen kvalitetsvarer på lageret, ingen ferdigheter av noe slag, ja da fikk det være så godt. –tiggere har vi jo i dag også, men før var det vanskelig å bytte en brødskalk mot litt heroin. Vel, det jeg vil fram til er at før fortjente man liksom den livskvaliteten man skapte for seg selv…tror jeg, og om alle hadde blitt født som likeverdige før så ville vi hatt fred i verden. Men så var det en eller annen konge som ville ha noe blankt med ansiktet sitt på og katastrofen var et faktum.

Det eneste positive jeg har å si om penger er at det er en universal bytteenhet. Men akkurat derfor kan nå hvem som helst fortjene mormors beste eplekake, Lars`s store agurker og Mari`s heklede sengetepper. Det har heller ikke noe å si hvordan du har fortjent akkurat de pengene du betaler med. Ingen kan se på en hundrelapp om det er betaling for en keramikkopp eller en håndjobb, du får allikevel samme smilet i kassen på Rimi.

Tenk om at i stedet for penger så betalte man med gode gjerninger og Karma. Gir jeg min datter bare frukt i stedet for snop ville det være gratis barnehageplass. Om jeg har ett fadderbarn så får jeg trene på treningstudio hver uke. Handler jeg bare økologisk kan jeg bytte det mot klær, tenk for hvert egg fra en frittgående høne kan jeg velge meg en lekker truse. For hver gang jeg hjelper en gammel dame får jeg boller å sjokoladekake! Slemmingene kommer til å sulte og miljøsvinene må gå naken. Og jeg kommer aldri til å må legge varene tilbake i butikken fordi banken har trukket lånet en dag for tidlig.

1. Ha aldri salve og pudder i rompen til barnet samtidig, da blir det rompelim. -utrolig ubehagelig å se på!

2. Hvis barnet er forkjølet og nyser mye, da er det far som gir grøt=)

3. Drit i å stå å stryke på navnelapper i klærne, sitt med rettetanga. (tips fra en medsoldat).

4. Når klærne blir for små så vasker man dem(med nyyyydelig mykningsmiddel) og legger dem i lufttette plastbokser. Da kan de settes hvorsomhelst uten at de blir å lukte dritt til senere.

5. Er barnet snørrete og forkjølet så smør en nøytral lipbalm rundt nesa hennes. Det lindrer og forhindrer uttørking. Itillegg gjør det ikke så vondt når du må tørke litt.

6. Obs, tilsettningsstoffer er utrolig uheldig for barn under 3 år, så ikke venn barnet til søtningsmidler(saft, brus, drops osv.). Bruk anledningen til å bli litt sunnere og nyt frukt sammen med avkommet. Sier ikke dette for å være veslevoksen, det er faktisk den reneste sannhet!

7. Ett middels stort bilde hos fotograf koster rundt 3000, +fotografering 500. Nye digitalcamera med en prislapp over 2000 har egne retusjerings og effektprogram til pc. Bildene kan bli like bra, og morsommere. Tenk på det=)

8. Det er faktisk ikke vanskelig å bake. Det er utrolig digg med noe i frysern som er hjemmelaget når man får besøk. Men baker du før noen kommer og det lukter nybakt i leiligheten, kan ingen hviske at du er en dårlig mor.

9. Hvis du synger samme sang og leser samme eventyr hele tiden lærer barnet seg fortere å lese. Er dette viktig for deg hjelper det også utrolig mye å gi barnet bokstavleker i tidlig alder(store og myke). nørd

Før jeg fikk barn var vel studentpilsen min beste venn. Den snek seg inn i alle mulige sammenhenger; quiz, pizzaspleising, før og etter kino...mellom forelesningene(ingen lur ide hvis man har grammatikk på timeplanen) og selvfølgelig i parken. Håndihånd med gleden gikk hodepinen, fylleangsten og dårlig ånde. De gode tipsene florerte og alle og enhver er innprintet i hjernebarken for alltid. Man fant en felles glede i å dele god kunnskap seg imellom; vi lærerstudenter var i samme båt og båndet ble sterkere for hver pils=)

Båndet ble kuttet med en hagesaks den dagen jeg skjelvende fortalte at jeg skulle bli en kul student mamma, som selvfølgelig ikke skulle forandre meg eller miste kontakten med noen. Min sosiale død i klasse g var et faktum den dagen jeg sluttet å røyke.

Den verste følelsen derimot var tapet av mitt tipsnettverk. Har du vondt i hodet, les sammendragene, men hva gjør jeg med eksem i nakken? Ta en allergitabellett før du går å legger deg etter en fuktig kveld. Mininesen til min datte er full av snørr, hvordan får jeg det ut? Egg og bacon(masse fett) er den beste fullsjuk frokosten. Hvorfor kan man drepe en baby med rødbeter?! Ingen av mine urbane venner kan gi meg et svar uten å tenke så hardt at ansiktet vrir seg i ubehagelige grimaser. De fleste holder seg litt i bakgrunnen fordi de er redd for å bli smittet(noen mener graviditet ER en sykdom). Takk og lov har min vennegjeng hjemmefra bygde blitt befruktet nesten hver og en, så helt tapt er man aldri. Men jeg vil ha mine tipsere der jeg bor og trives.

Da panikken hadde lagt seg demret en tanke...var ikke jeg ett av de største fyllesvinene kansje? Var det ikke egentlig mest mine tips jeg gikk etter, som jeg med min brede erfaring hadde klekket ut?  Så hvis jeg ble en urban supermamma, ville ikke tipsene komme til meg av seg selv? Mine venner er tross alt over tyve, de fleste med fast partner, så det naturlige blir vel at de omsider følger etter med hvert sitt avkom. Da skal jeg stå klar med tipsene! Morsmelk kan brukes til alt; nesedråper, øyedråper, matlaging-you name it! Utseltt er ikke farlig hvis de forsvinner litt når du trykker på dem. Rødbeter smaker dritt uansett.

Kom med dine super mamma tips!

Da jeg var gravid gikk vi rundt og hvisket Ludvik til magen. Når jeg å min svenske samboer gav hverandre klem kalte vi det en ”luddeburger” og vi vindushandlet ubevisst bare skjorter, vester og biler. Dette var egentlig min feil. I mine verste mareritt så jeg for meg et nusselig skap fylt til randen med prinsesserosa klær, sydd av 4-åringer i Kina. Krøller og glitter gjorde meg svett om natten og langt bakerst i hodet hørte jeg en skingrende tenåringsstemme rope ”Jeg hater deg mamma!”. Så på dagen mante jeg fram en søt, lyshåret liten gutt med litt for stort hode. Dette lille vesenet skulle ligne sin far og se på meg med kjærlighet.

Når det bisarre helvete (som noen velger å kalle fødsel) var over, holdt jordmoren en sprellende baby i mitt synsfelt og gratulerte meg med jenta. I tåken så jeg riktignok ingen baller, men sjokket over at Ludvik skulle hete Nora gjorde meg på vakt. Var dette virkelig min baby? Den absurde tanken forsvant samme sekund som jeg hørte den lykkelige hulkingen til han ved siden av meg. Stakkars svenske, det var ikke første gangen han gråt i løpet av kvelden. Nora ble lagt som en sprellende fisk på mitt bryst, og endelig falt alle brikker på plass.

Det finnes mange forskjellige rosafarger og vi har dem alle. Jeg tok helt feil med å bare inkludere prinsesserosa i marerittet mitt. Babyrosa, cerise, rosalilla(den verste), kremrosa, rødrosa og gammelrosa er noen få. Sistnevnte funker sammen med normale klær siden den blir litt dempet av det mugne inntrykket. Trikset ble å ikke kjøpe noe rosa selv, for hva tror du vi fikk i gaver med en gang kjønnet ble kjent? Voksne, intelligente mennesker eier ingen fantasi!

Tro aldri på at jeg vil bytte ut min Nora mot en liten snørrvalp med grønske på knærne og alt for mange skrubbsår. En liten fan som grynter når han vil ha mat og knuser fjernkontrollen når han ikke får viljen sin. Jeg elsker min rolige, vakre og snille pike, med de store, kloke, blå øynene som sjarmerer alle. Jeg bare hater rosa.

Hvorfor er det slik at jeg blir overrasket hvis jeg er syk, men dødelig skuffet hvis jeg er frisk? -for da har jo ikke legen funnet feilen...enda.

Hypokonderen min har klagd i to måneder over en kul, som har hatt en liten fest med vennene sine, i ganen min. Derfor står jeg opp med frisk mot for å besøke min fastlege(med min datter på slep) litt for tidlig på morgenen. På døren til legekontoret er det hengt opp en håndskrevet lapp der de minner oss om svineinfluensaen og viktigheten med å vaske hendene for å miske smittefaren. Det stikker til i magen og når jeg ser alle med munnbind, inne på venterommet, angrer jeg på at jeg ikke skaffet barnevakt. Etter å ha funnet oss den stolen som etter min mening var minst skitten, blir Nora rastløs og begynner med å vri seg alle veier. Jeg ser for meg at influensabakteriene gror på veggene og bestemmer meg for å kle av meg genseren slik at Nora har noe å ligge på(gulvbakterier i et venterom virker plutselig dødsfarlig). Når jeg begynner å åle meg ut av genseren, samtidig som jeg holder en ivrig baby, tror nok den stakkars inderen ved siden av at jeg skal mate barnet med min kropp. Han stirrer stivt inn i motsatt vegg, med vidåpne øyne, og det hele blir ganske klamt. Klisjeen var et faktum da Nora spydde over genseren akkurat idet jeg ble oppropt av legen, og som en stresset mamma sopte jeg alt sammen til en bevegelig masse og bar det med meg inn. 10 minutter senere var den skumle kulen avskrevet som en infeksjon og jeg gikk skuffet hjem og følte meg lite exotisk.

Var turen verdt det? Hvorfor var jeg ikke fornøyd med legens forsikringer om at jeg var frisk som en fisk? Jeg har lest at det å få barn er som å leve resten av livet med en pistol mot tinningen. Det kan tolkes flere veier, men for meg betyr det nok at først nå er livet verdt å leve, så derfor blir man enda mer redd for å dø. Jeg har ikke lyst til å bli syk, eller spille martyr for oppmerksomhet og ømhet. Jeg tror bare helt enkelt at det er typisk min flaks å måtte dø fra det beste som har hendt meg.

Etter å ha pløyd igjennom alt av brosjyrer, bøker og annet skrap som er fått og tilsendt, har jeg greid å innbille meg at jeg er en velfungerende mor. Jeg vet at honning er farlig før fylte ett år, att føttene skal få ”puste” for å få utvikle seg normalt og at det er viktig å ha ikke-verbal kommunikasjon med min baby. Allikevel får jeg det alltid for meg at jeg må finne ut mer, lese alt og bli medlem i hvasomhelst! Jo mer jeg leser, jo mer misliker jeg andre mødre. Ingen virker som de har kommet frem til det jeg vet, det jeg har forstått! Anna Wahlgren for eksempel var spennende dyrisk i sine tanker om barneoppdragelse, men herregud hvilke utsagn hun har kommet med skriftlig. -Bytt ut et måltid med varmtvann slik at du blir tynn(dette er mens du ammer), bruk korsett rett etter fødselen, helst i 3 måneder i strekk og drep alle utro menn. Sistnevnte er den mest logiske av de tre.

De tynne lefsene til Goboken viste seg å være lunken avskrift av mitt gamle pensum fra lærerhøgskolen. Der stod det slikt som dialog er viktig, lek er læring, bla-bla-bla, men ingen konkrete tips om hvordan du for eksempel kan herde deg mot trangulp. Helsedirektoratet har fine bøker om hvordan du kan lage god næringsrik mat for ditt barn, men ingenting om hvordan du skal få datteren din til å spise blandingen. Spedbarnsboken til Sandvik er vel den beste så langt i samlingen, men den er full av livsfarlig reklame for en nybakt mor med alt for mye fritid(og penger).

Vel, grunnen til at jeg river meg i håret er fordi at jeg alltid har vært en bokorm og funnet glede og selvtillit i det skrevne. Man kan si at kunnskapen i bøkene var mitt livs plattform, min trygghet. Derfor tok jeg det som en selvfølge at det som omhandlet barns trygghet og barneoppdragelse måtte være det reneste av fakta. Ingen foreldre vil vel ha skyld i å ha skapt unødvendige misforståelser og kaos?

Jeg trenger vel ikke påpeke at min verden nå er rast sammen og den eneste jeg kan stole på er meg selv og mitt instinkt. Alt av bøker om barn er individuelle beretninger og selvskrevne teorier. Ingen blir enige, selv ikke de på helsestasjonen har vært på samme seminar eller kurs. Det eneste de alle er samstemte om er hvordan barnet ble lagd, ja det med spermen og eggcellen, hvordan alle kom så langt er også en personlig suppe. Det å få barn er høyst personlig og ingen familiesammensettning er lik. Derfor vil jeg si til andre uerfarne mødre; vær ikke redd om du føler deg forvirret, ubrukelig og fattig på fakta, -SKRIV DIN EGEN BOK!