Det er en rar følelse å stille seg på en trapp i parken og rope ut sine meninger, når det har gått opp for meg at alle faktisk kan høre hva jeg roper.

På fredag var jeg ute med noen fra klassen, og for å sitere en annen som var tilstede, så var stemninga ”grusomt god”! Det er en fantastisk følelse å være omringet av mennesker som viser glede av den enkle grunn; kun å kunne samles med litt godt å drikke. Skal ikke fortelle i det brede om hvordan kvelden utspant seg, bildene til ”Pinky the Boss” sier sitt;) Jeg føler jeg har fått et bedre bilde av hvilken fin gjeng jeg har havnet sammen med, og jeg skulle ønske at neste gang er det flere som ville delta!

Nå når våren kommer, snøen drar og sola varmer på deg ett smil i ansiktet, har jeg lyst til å hylle dem som gjør meg til meg. Mine signifikante andre for å si det vakkert. De to jeg kommer hjem til hver eneste dag;)

Før man har fått barn selv kan man umulig tenke seg til den overveldende gleden av at ditt barn elsker fiskepudding. Det glitrer i øynene hennes når hun spiser det og hun klapper hver gang hun har svelget. JEG har stekt den fiskepuddingen, JEG skar den opp, JEG kjøpte den og JEG har laget henne! Hun er det mest fantastiske mennesket jeg noen gang har blitt kjent med. Noen ganger føler jeg at hun lærer meg om det å være et godt individ, ikke omvendt. Klokskapen og gleden i øynene hennes smitter. Når hun ler viser hun alle tennene og hun vil helst spise yoghurten selv, mens hun sitter midt på stuebordet;)

Jeg trodde at de første årene med henne kom til å bli søte, men utrolig kjedelig. Alt hun kom til å vise meg, var jo det samme som jeg hadde lært henne 5 min. tidligere. Ingen ny informasjon, bare det samme om igjen og om igjen. Jeg har tatt feil mange ganger før, tok sannelig feil igjen. Jeg ler meg i hjel av ungen! En dag vi lå i senga og leste eventyr fikk jeg det plutselig for meg å blåse henne i ansiktet. Hun spratt opp med hendene i været, bråsnudde og hoppet rett inn i veggen. Jeg måtte jo le. Hun lå der forvirret bak puta og skjønte helt tydelig ikke hva som hadde skjedd. Men da hun så mitt lattermilde ansikt ble dyret forbannet. Hun krøp bestemt bort til meg, holdt meg i øret og skalla meg rett i ansiktet. Fornøyd la hun seg ned og fortsatte å bla i boken.

Heromdagen ga jeg henne en sånn liten juice-pakke med sugerør. Hun satte seg med føttene rett ut midt i gangen og skulte på meg, mens hun lagde sugelyder. Jeg hadde egentlig ryggen til, siden oppvasken hadde erklært krig med kjøkkenbenken, og jeg måtte reagere. Plutselig var jenta borte! Hun har lært seg å klarte, så jeg løpte rundt og lette etter henne, livredd for at hun skulle ta et svalestup fra en eller annen vinduskarm. Dritforvirret hørte jeg stønning fra badet. Juice-pakken var blitt tom, så jenta skulle kildesortere. Hele pakken var most til det ugjenkjennelige og dyret stod og presset den ned i bleiebøtta. Hun er 1 år, har enda ikke lært å gå, spiser med hele kroppen, men vet forskjell på bleiebøtta og toalettet. Hvor får hun det fra?! Hun ble helt klart født med glimt i øyet;)

Den andre i livet mitt som trenger ros er min bedre halvdel. I dag ligger han syk på soverommet. Jeg har vært snill og satt fram tørkepapir, te og cola. Alle vet hvordan menn er når de er syke. Min er heldigvis ganske stille og søt. Tror snikene i hodet hans ikke er av de mest voldsomme. Mens mine drikker og har værste festen, når jeg er forkjøla, så tar hans en liten rosa bong og sovner inn i to dager. (hint: dette er en tullesetning, tas ikke alvorlig. Sniker? –se tidligere innlegg). Har forresten oppdaget hvor alle snikene blir født og oppfostret. I BARNEHAGEN! Så er du redd for snikene, hold deg unna disse offentlige institusjonene.

Vil påpeke at min kjæreste er vakrest i verden, lukter best, har penest rumpe, sier de peneste tingene om meg og er sterkere enn din! ;) Gleder meg syyyykt til påsken, med grill, sprell og pølser. Hele familien drar til gamlelandet (helgeland) for å hylle gudene, dele ut påske-egg og bli en gjenstand for sladder. Må jo sammenligne barna litt også, lenge siden sist nå. Er fullt klar over at ”den andre” går, men vi har begynt med hårstrikk, så det så!

#tar en liten indianerdans#

Hvis du nå har valgt å lese dette innlegget for å kunne påpeke feil, eller å ha noe å ta meg på, så sier jeg skam deg. Verden er ikke bedre enn hva du selv gjør den til. Du får ikke påske-egg;)

Sitter på ukens siste dag og prøver å dra sammen alle løse tråder. Jeg burde ha lest mye mer av yrkesetikken enn hva jeg har gjort til nå. Jeg burde ha hjulpet til med den enorme oppvasken som min nydelige samboer stod å gryntet over i morges. Jeg burde ha laget flere skisser til mitt kommende prosjekt( selv om hodet har gått i en slags kreativ klemme, der bare teoretiske definisjoner får innpass) og sist men ikke minst burde jeg sitte å storforberede meg til praksis som begynner imorgen.

Jeg vil ikke påstå at å få et eget barn, en egen liten skapning som man kan teste ut alle pedagogiske teorier og oppsett på, har hjulpet meg som lærerstudent. Heller motsatt. Før jeg fikk oppleve den etiske forvirringen selv, hadde jeg klokketro på alle stive og faste ideer av gamle menn som levde gjennom mitt dyre pensum. Og dette virket i praksis. Jeg gikk inn i hver situasjon med et dumdristig mot, der jeg virkelig trodde at jeg hadde alle oppskrifter i lomma. Gjør en elev sånn, da parere jeg med dette. Om det skjer er det bare å gjøre sånn! Jeg er nå ett år etter blitt redusert til en tvilende. En tvilende vet aldri om denne dagen blir en bra dag. Om man skal nikke over ny kunnskap, siden den mest sannsynlig kommer til å bli motbevist til neste år. Eller om en vil kreve å få vite hvem som faktisk har skrevet Kunnskapsløftet, lærernes Bibel for denne perioden. En tvilende kan aldri klappe seg selv på skulderen, for det kan hende at livsomfattende senskader vil komme og du vil få skylden, uansett om alle tilsynelatende smiler idag. Ved å bli en supermamma har jeg på dette tidspunkt ødelagt sjangsene til å bli verdens beste lærer!

Derfor burde jeg forberede meg mer til imorgen istedet for å sitte å smågrue meg. Jeg burde lage "killer"-undervisningsopplegg som tar pusten fra øvningslæreren, nei helsike, hele skoleledelsen skal få hakeslepp og bakoversveis! Jeg burde lage malene klar på PC`n, så alt kan slås inn fortløpene. Jeg burde være femten steg foran alle andre, som en jævla duracell-kanin, burde levere oppgavene før de blir gitt, møte opp før alle andre og pugge blå-tegningene av hele skolen. Jeg burde kjøpe inn porsonspakker med pulverkaffe og kjøpe en kopp der det står "Gud smiler". Jeg burde finne frem alle antrekk jeg skal bruke for de neste tre ukene, slik at jeg aldri vil gå med samme plagget, slik at ingen trenger å lure på om jeg vasker klærne mine. Jeg burde google alle som jobber på skolen og lage en liten fargerik mappe om hver enkelt slik at jeg ikke tråkker i salaten. Det er viktig å vite om noen er skilt eller har vært kunstner, hvem som er med i frivillige organisasjoner eller på facebook. Jeg burde mye, men jeg velger å gjøre ingenting. Jeg får bare grue meg litt og kanskje kose meg mye. Man burde ikke planlegge for mye for man vet aldri hvilke galninger man plutselig må forholde seg til.

Da jeg ble med barn var det ikke snakk om å forsette med å være en røyker. Jeg hadde siste kapitel igjen av røykesluttboken (merkelig nok) og siste draget ble tatt ute i min egen bakgård. En stor del av det jeg koblet til min identitet ble fjernet. Jeg var ikke lenger en røyker. Takk og lov lukter jeg ikke lenger sur sneip og jeg har alltid en ekstra hundrelapp i lommen som jeg kan bruke på hva jeg vil. Jeg savner ikke dette vennskapet som kostet meg så mye av min energi, men jeg savner pausene. De gangene når jeg kunne sette meg på en benk helt alene, på tvers av tid og rom, og bare la tankene flyte. Dette er ikke helt det samme uten røyken. Jeg vil skylde litt på nikotinet, men mest på at pausen startet idet jeg tente på og ble naturlig avrundet idet jeg stumpet kreftpinnen. Nå vet jeg ikke helt hvor lenge jeg skal sitte der eller hva jeg tar pause fra. Ingen filosofiske tanker dukker opp, bare lister over hva jeg burde gjøre og hva jeg burde ha gjort.

Jeg gleder meg over at jeg har sluttet med svineriet og jeg håper alle røykere som vil får oppleve det samme. Jeg kan se min datter inn i øynene og vite at om jeg i fremtiden skulle bli syk, så er det ikke noe jeg har skyld i selv. Jeg er friskere om morgenen, kan løpe opp trapper uten å dø og kan sitte inne en hel dag uten å lengte ut til parkeringsplassen. Men de personlige avbrekkene er borte. Tankepausene, der jeg kunne få mine små aha-opplevelser. Jeg får vel bare venne meg til å tvinge meg ut i snestorm og regnvær med en lunken kaffekopp. Den giften får ingen ta ifra meg.

En snikende tanke om at jeg var kulere som røyker begynner å ta form. Før brøt jeg ut av gruppen for å ta meg et selvstendig blås. Med skinnjakke og slitne joggebukser forsvant jeg og kom tilbake med kaffe til neste time. Nå sitter jeg bare med pulten min, i min lyseblå genser og stirrer dumt ned på mine egne notater. Jeg føler meg keitete og rar og har vanskelig for å ta del i de andres pause-samtaler. Jeg vil jo ikke sitte å glo på dem som et troll heller. Kanskje den nye klassen tror jeg er en sånn igle uten venner som skaffet meg barn slik at i hvert fall ett menneske i verden måtte elske meg. HAHAHA, fy jeg er morsom. Nora klorer og kliper og ler når jeg sier au.

Nei når våren kommer skal jeg finne frem den gamle skinnjakken. Jeg skal bytte ut nikotin med red-bull og ta med tegneblokken i pausene…kanskje iPodn også. Være litt merkelig og høre på Sahara H. og spille kostbar med å gå på do i en annen etasje. Da vil nok folk tro jeg er kul igjen. Men det hjelper ikke meg med å få erstattet disse filosofiske øyeblikkene. Kanskje jeg ikke trenger dem. Noen har faktisk sagt at jeg tenker alt for mye.

Jeg byttet uansett røyken ut med noen som er 1000 ganger bedre, og som jeg har blitt mye mer avhengig av. En narsissistisk liten ting som har hatt 1 årsdag og vært på sitt første karneval.         

Så ellers har jeg det helt normalt?

Hadde jo besøk av meg selv herforlitt. Herregud. Takk og lov pakket jeg kofferten (som lignet mistenkelig på en pose fra polet) og dro min glade kos. Katastrofe helg, der vi ble alt for fulle og havnet på nach hos en homofil lyriker. Eksotisk og ufarlig egentlig, det var alt tullet før kl. 3 på natten jeg helst vil ha uskrevet. Vi hadde heldigvis med oss en fornuftig sak med krøller, så det kunne gått mye verre. Uansett så er jeg endelig borte, kastet ut og vasket vekk. Hvordan min samboer har stått ut med meg i 4 år er ubegripelig! Jeg ble driiiiiiit lei etter 3 dager.

Som tidligere nevnt har studenten i meg våknet etter ett års dvale. Jeg har kastet meg bak skolebenken med noe som kan kalles ufordragelig mye energi. Rekker opp handa støtt og stadig (hun med krøllene er der også, og som en engel rekker hun også opp handa jævlig mye, slik at det ikke er bare jeg som er teit;). Min nye G-klasse er en Herlig gjeng. Samlet er dem som en god lapskaus, en saftig blanding av facebook, strikking, personlige bibler og fine ullgensere! Jeg har ikke lært meg halvparten av navnene, men har allerede funnet ut hvem jeg er enig med, kunne ha giftet meg med, hvem som er herlig teite og de som tar stor plass. De anonyme er søte og alle har masse hår. Hver og en ville sett vakker ut på et frimerke! Jeg aner ikke hva de tenker om meg…særlig etter en høyst personlig abort-diskusjon fra min sine, men det viktigste er at jeg liker dem. Jeg er jo ikke tankeleser, ikke nå i hvert fall, så….Uansett- jeg elsker jo nye mennesker, og alle disse er potensielle perler!

Vel, så satt jeg her og smilte da. Men hvordan ville det vært hvis jeg aldri hadde gått i den forrige G-klassen? Hva ville jeg gått glipp av? De må jo ha formet meg litt som menneske!

Jeg husker en fersk vennegjeng som sitter samlet rundt 3 engangsgriller, utrolig masse tuborg og våt marsmellows. Alle titter nervøst på hverandre før første korken spretter. Der i ringen var vi, fremtidige praksisgrupper, vennskap og mange klemmer. Han derre morsomme med langt hår strekker ut føttene og begynner å synge; ”Fader Abraham, har fire sønner…!” Festen var i gang for klasse A07G;)

Hvem av oss husker ikke det forferdelige regnværet som ødela en perfekt grilldag i SofienbergParken? Hattefesten til mr. K var den utrolige løsningen på hva man gjør hvis man har spart opp et helt liv med hatter. Vant vi forresten noen gang en quiz? Evergreen, Stargate, Fyrhuset og Tamara. Kjenner alt flyter. Prøver å hente tråden tilbake til klasserommet. En overentusiastisk ped.lærer, streng norsklærer og en forsiktig mattelærer. Irritasjon, latter og røykepauser. ”Petter Dass” som skriver en sex-kontrakt, noen som planlegger julebord og andre som skriver detaljerte 2do-lister. Tankene spinner! Første skoledag, navnelek og glitterpupper, -jeg fikk min første kompis med å stikke fingeren i puppen hennes og spørre om hun hadde pynta seg. Fikk min andre kompis (hun med krøllene;) da vi lagde klassesang; ”Åh, kjenner veska mot mitt lår og jeg vet hvor veien går, uuuut mot HiO, hvor drømmer blir sanne og bla bla bla bla. Ble venn med alle til slutt, men husker ikke hvordan. Må ha vært en krevende prosess;)  

Fineste minnet tror jeg må være helgeturen til den vakreste hytta jeg noen gang har sett! Roadtrip til Arendal, med de tre søteste jentene i samme bil. Bål og Munkholm (hadde bulle i magen ja), pannekaker og taco. Jeg med min gravide kropp var utslitt 22.00 og stod opp neste morgen, frisk og pigg, samtidig som de seneste la seg.

Fader Abraham-sangen dabber forsiktig ut, men jeg skal ikke bli trist. Jeg skal spare på alt sammen inni hodet! Alt om å holde templer rent og skap som åpnes. Imsen-spill og TV-er til 42.000 Uheldige sykkelturer og slåball-turneringer. Trær som skal drepes og karaokesynging. Graviditeter og Maldivene, biljard og mandariner. Bursdager, halvlitere, singstar og negerkostyme. Alt skal jeg holde kjært, som blanke puzlebiter i et evigvoksende bilde.

Vakre perler.

Legger på dette bildet her på slutten for å vise hvordan jeg har det litt inni meg. Neida, syns bare bilde er jævla gøy!

Jeg blir utrolig sjeldent flau. Kan faktisk buse ut med hvasomhelst og tenke at de som ikke tåler det får skylde seg selv for sitt sarte sinn. For ukjente kan jeg nok virke som et forvirret menneske og tilogmed som en sånn derre frekk nordlending som har flyttet til byen mot bedre vitende. Mine venner derimot setter pris på min harry tone. Jeg er som en ung og skarp ost på vårt herlige tapasfat(hærregud som jeg høres ut). Derfor tror jeg nok at de tror jeg tåler mer enn andre kanskje.

Jeg skulle for første gang i 25-årsdag til en svensk venninne. Dette mennesket er et av den veldig lidenskapelige arten, så mye vin og varme historier var forventet på menyen. Hver og en av oss fikk utdelt en oppgave som vi måtte utføre iløpet av kvelden. Denne var selvfølgelig hemmelig og om man klarte det høstet ens lag poeng. Laget fant man ved å lage en spesiell dyrelyd mot alle på festen, for så å forhåpentligvis få samme lyd til svar;) Tonen blant alle var god, selv om det var en del ukjente ansikter for mitt vedkommende.

Min oppgave var at for hver gang en annen jente kom med en saftig sexhistorie måtte jeg overgå henne med en enda bedre. Denne kvinnen det var snakk om er kjent for sine "krigshistorier" så jeg følte jeg hadde fått en liten utfordring, men dette skulle jeg klare. Et av poengene var at ingen skulle helst skjønne at dette var min oppgave. Når er det naturlig å fighte om hvem som har de aller beste sexhistoriene?!? Jeg bestemte meg for å fake at jeg var ufordragelig dritings. Dette kunne ødelegge hele kvelden, men alt for laget ikke sant? Jeg var litt frekk litt her og der, snøvlet og kniste på rare steder og satt skjevt i sofaen. Folk begynte å titte meg inn i øynene, spørre om jeg ville ha vann og vedde på når jeg kom til å sovne i dusjen...snart måtte vel dama begynne så jeg kunne få gjort meg ferdig! Joda, plutselig ropte hun ut sin historie og jeg fikk overdrevet en kontra og alle var fornøyde, eller?

Plutselig ringte barnevakten og jeg måtte hjem. Irritert over at jeg aldri fikk forklart til noen at jeg ikke var full og at jeg elsket alle jeg hadde vært frekk mot, gikk jeg til bussen. Fikk aldri høre hvem som vant heller.

Noen hadde filmet når jeg fortalte den utrolig teite historien. Alle tror den er sann og at det var jeg som var hovedpersonen ikke "ei venninne". De på festen jeg aldri har sett før må tro jeg er verdens teiteste og med tanke på at jeg var eneste nordmann der er det kanskje ikke usannsynlig. Er jeg blitt prippen? Hvorfor skal dette bry meg? Hadde jeg ikke fått oppgaven hadde jeg sikkert blitt full uansett og fortalt noe drit teit, kanskje verre enn det jeg sa da. Tror det som plager meg er at det ikke er sant. Om noen ler av meg nå, så er det for noe jeg ikke kan stå for. Hvorfor i F fortalte jeg bare ikke en sann sexhistorie?!? Jeg har jo søren meg mange nok på lager, så det skulle jo egentlig ikke vært en hindring.

Det beste er at når jeg fortalte en venninne hva min oppgave egentlig var den kvelden, fortalte hun at hennes oppgave var å gå og si til alle på festen at de hadde fin strømpebukse på seg. I rest my case lissom.

Gubben og lilleTrollet har dratt til Sverige uten meg i barndåp. Jeg kunne ikke være med siden jeg har eksamen om en uke. Det betyr at jeg er helt for meg selv i nesten 5 dager. Panikk og redsel red meg først, fordi dette er første gang jeg ikke våkner sammen med min datter om morgenen. Første gang jeg ikke står opp for å skifte bleie og slå på barnetv. Første gang jeg går å legger meg uten å høre hennes tunge pust fra krybben i hjørnet…det er også første gang jeg kan sove lenge på morgenen uten dårlig samvittighet. Første gang jeg kan dusje uten å måtte stresse, siden hun kanskje våkner mens jeg står der. Jeg kan plutselig slippe alt jeg har i hendene og gjøre akkurat hva jeg vil….ja bortsett fra å lese til eksamen, for det MÅ jeg.

Uansett så skulle jeg være helt alene hjemme, men noe merkelig har skjedd; jeg har fått litt besøk. –Av en person jeg ikke har sett på to år.

Det begynte den dagen jeg trasket til skolen etter å ha sagt hadebrasnufssnufs til mann og barn. Jeg følte meg litt merkelig i hodet siden vi hadde pakket og tulla til langt på natt, for så å stå opp igjen kl.5 Flere ganger måtte jeg se meg rundt, for jeg var sikker på at jeg hørte noen som trippet etter meg i sneen. På vei hjem skjedde det igjen. Jeg gikk en lang omvei hjem, kun for å få litt ”frisk” luft, før jeg skulle kaste skrotten i seng. Det var akkurat som om noen kniste; av meg. Nesten litt sånn; sjå på ho der då! Jeg låste meg inn i leiligheten og ble møtt av en varm og total stillhet. Før jeg skulle sove. Bestemte jeg meg for å rydde litt, slik at det ble 5 koselige dager jeg hadde i vente, jeg liker jo veldig godt å ha det ryddig. Da jeg stod med oppvasken begynte jeg å høre hvisking. 1,5 timers nattesøvn kan ødelegge hvemsomhelst. Så kom den knisingen igjen. Hvem var denne raringen som hadde sneket seg etter meg i hele dag, som både lo av meg og med meg? Hvem er det som gjemmer seg spent for hver gang jeg snur meg? Jeg fikk svaret når jeg snudde ryggen ubeskyttet mot gangdøren. For plutselig hoppet jeg selv inn i meg med pangkraft. Jeg tviholdt meg til oppvaskkummen og åpnet forsiktig øynene. Da jeg så meg rundt var min første tanke; oi, dette var større enn de 12kvm jeg er vant til…æsj briketter! Riste litt på hodet. Jeg skulle sette inn melkeglassene, men da jeg åpnet skapet fikk jeg sjokk. Tekopper! 2 sett! Ett til fint og ett til hverdags, bruker jeg penger på sånt? Vaaaaaaser, stygge vaser. Vinglassene var litt kule. Jeg gikk inn på badet og snudde og gikk ut igjen (bare kjærringer bretter hånddukene). Dette høres kanskje vilt ut, men jeg var eller er tilbake. I går måtte jeg krangle litt med meg selv om hvorfor alle statement-t-skjortene var byttet ut med bluser og hvorfor det ikke var pils i kjøleskapet, siden jeg tydeligvis hadde fått bedre råd.

I dag skulle jeg og meg prøve på et felles selvmordsforsøk og trene litt på SATS. Vi traff på den ”sykkel-kåte” venninen min og bestemte oss for å henge på. Det ble jo bare en pils ute i går kveld, så dette skulle vi klare. Jeg tok den første halvtimen og klare akkurat å presse ut alt jeg hadde til slutten. Da det var min tur gikk vi hjem, men vi ble like svette begge to. Han var så streng han som holdt timen, så det føltes som å ha ufrivillig sex med barnebarnet til Stalin. Vi har ikke dårlig samvittighet for at jeg gav opp på slutten. Jeg har aldri vært noe treningsmenneske.

Jeg håper ikke dette besøket kommer til å gå utover eksamenslesingen. Vel, selv om jeg var villere og hadde det mer gøy før, så er det jo en grunn til at jeg er så flink på skolen. Kanskje jeg til og med kan lese litt med nye øyne og kanskje jeg kan minne på meg selv noen leseteknikker som jeg har glemt i mellomtiden. Men først skal vi legge oss litt, våknet alt for tidlig i dag.

Ja, da var det skjedd. Jeg fikk den fryktede telefonsamtalen. Det andre barnet har begynt å gå.

Min datter har derimot lært seg å hytte med fingeren når vi foreldrene sier nei til henne. Hun legger hodet på skakke og smiler til fremmede menn og blir sur når vi henter henne i barnehagen. Jeg må virkelig si meg storfornøyd.

Ellers har 2010 begynt bra. Jeg er endelig tilbake på Høgskolen og er flittig i lesingen. Føler at hjernen svulmer over av kunnskap. Det er mange kunnskapsrike folk i den nye klassen til forskjell fra de øltørste i den gamle. Jeg vil kanskje få det mindre gøy, men gå opp en karakter? Nora blir ett år samme dag som jeg har første eksamen...så det blir vel en herlig kombinasjon av pugging og baking om fjorten dager;) Barnets bestemor kommer for å "hjelpe til". Alle som kjenner henne vet at hun rydder med den ene handa og roter med den andre samtidig som skravla går. Jeg ser på det som en ny utfordring for super-Cecilie på min vei til selvutvikling. En dag vil jeg ha trosset universets regler og evolusjonert(?) til et høyre nivå...eller ha utviklet migrene.

Bla, bla, bla -jeg har det bra.  

Sverige

For oss nordlendinger var svenskegrensen aldri langt unna på somrene. Hvem husker ikke håpløse hytteturer, med overfylt bil og billig sommerøl til mamma og pappa? Hvert år besøkte vi vår kjære nabo, med både dyreparker, sommarland og utallige badestrender. Mat og multe fantes 2,5 time hjemmefra, men luksusen lå i sør-sverige. Kom vi dit koste vi oss automatisk! For meg er dette glade minner, med mamma som steker små kjøttbollar på en gammel hybelkomfyr og pappa som klør seg i hodet over hvor han skal balansere de nye handleposene i bilen. På late dager tittet vi på Pippi, Emil og farbror Melker. Programlederne hørtes så glade og koselige ut og alle som jobbet på ICA smilte som om de gikk på lykke-pillen. Det var nesten som om alle svensker hadde stått hele året og ventet på akkurat oss! Glade dager.

Det var utrolig gøy å bli sammen med en svenske. Jeg kniser enda når jeg våkner av at han ønsker med en god morgon gumman. Om vi en sjelden gang krangler greier jeg aldri å ta han alvorlig for jeg venter bare på at Herr Nilson skal dukke opp på skulderen hans og skrike til meg! Det er gøy. Jeg tror jeg elsker han litt mer fordi at han river seg i håret over den norske stat, ler litt når han får lønningen og kritiserer alle våre ferskvarer. Jeg er jo enig, men samtidig er det en grunn til at vi BOR HER. Uansett. Vi er forelsket. Vi gjorde noen greier. Vi fikk barn. Alle elsker henne og hun skal deles med både Nord-Norge og Sør-Sverige. Sommeren nå var et stressende mareritt, med timeplan og tidsfrister, men vi elsker begge stedene og avsluttet i Sverige, så for min del hadde jeg det utrolig fint med min lille familie. Vi fikk delt oss på midten til alles glede.

Sist jul var vi til meg, nå skulle vi til…Sverige. Jul i Sverige? Jul? Er det lov, går det ann? Selvfølgelig går det, men mine glade svensker i hodet har badedrakt ikke nisselue. Jeg må innrømme at jeg tenkte at jula kom til å forsvinne litt og at jeg måtte vente til neste år før jeg fikk stemning igjen. Jeg skulle gjøre det beste av det og kose meg med mann, barn og svigers.

Jeg tok så håpløst feil. Dette har vært en av de beste julene noen gang! Lillejulaften var alle menn og barn samlet i kjøkkenet for å bake verdens beste lussekatter. Safran har forresten en kilospris på 80.000kr –Vi brukte 1gram. Jeg og Tiger samlet julenisser for å lage et nisselandskap i peisen. Der stod et allerede voldtatt pepperkakehus med kreativ liming og non-stop(kjøpt både i Norge og Sverige;) JuleCDn til Odd og Sissel stod på full guffe og ingen skjønte et eneste ord av den vakre sangen. Gubben lagde julemat mens vi andre smakte på juleølet. På julaften var alle pyntet til sitt vakreste;) Oldeforeldre skulle komme, gaver ble pakket opp litt nå og da(ettersom folk kom og gikk) og det lekreste koldtbord begynte å ta form. Mitt oppi alt krøp min datter rundt med skrik og smil og storkoste seg. Maten var drit god, selv om ribben manglet svor og ingen hadde noen gang hørt om pinnekjøtt. Jeg rulla fra bordet;) Gavene var fantastiske og alle klemte på hverandre…perfekt!

Julen kom allikevel, men det var det svenske preget som trollbandt meg. Hjemme har vi klissete Tomtegløgg som må blandes til selv. Over grensen er dette gjort om til en spesialitet hinsides min fantasi. ”Ferdig Gløgg”(med vakre flasker og lapper) har en egen hylle på Systemet. Smak, farge og alkoholinnhold varierer fra hvor og når de er laget. Alt jeg trenger å gjøre er å varme det opp på 30 sekunder i en kaserolle. Livsfarlig- for du tror du ikke drikker deg full…humre humre. Nissene var litt mer svenske også. Lang og slank i rene omgivelser. Tiger sin stilige stue fikk mammas til å se ut som et indisk bryllupslokale(Liker begge akkurat like mye). Jeg er vant med at alt er rødt med innslag av mørkegrønt. Nå var alt hvitt og grått med innslag av rødt. Detaljene var viktigere enn helheten. Men det som forundret meg mest var ICA. Vekk med kjøttbollene og softisen. Det var som om alt i butikken var byttet ut med juleversjonen.  Julebrød, juleskinke, sild, pepperkaker, dadler og klementiner. Kanelboller med safran, lusseboller, rødkål. I pulverpose-hyllene var det 1-2-3 poser for julesennep og pepperkakedeig. Smågodtet så ut som nisser og reinsdyr og konfekteskene var XXL. Her hjemme er det de samme varene, man bare nøyer seg med å henge opp litt kuler og glitter i taket. Julepynt ville vært overflødig på ICA, alle emballasjer glittret som gull;)

2.juledag snødde alt av liv inne. Samme dag var det bestemt at vi skulle ut i den svenske skogen på julebesøk. Bilen satte seg fast allerede på parkeringsplassen og jeg begynte å tenke på Emil da han skulle redde livet til Alfred. Vi skulle ikke redde noen, bare spise et godt måltid, men det var ikke vanskelig å mane fram gleden han måtte ha følt da brøyteren kom. Etter ganske forsiktig kjøring kom vi fram til den idylliske gården mellom trærne. Vi ble servert villsvinspai og Nora fikk se kyrne i fjøset. Moooooo, skrek hun illtert, moooo! Alle mentale bilder er som brent inn i pannebarken min.

Siste dagen var hele familien ute å rullet i hagen til tiger. Samtlige lagde snømenn, eller hinkel pinkel, tomling øh og en ensom araber. Tiger tente en brasa og  min svigerbror rullet verdens største sneball. Jeg kan ikke huske sist vi gjorde noe sånt hjemme. Men jeg husker at alle var samlet på somrene i Sverige. Kanskje det er noe magisk over nabolandet. At de får fram det beste i alle og har spesialisert seg på hver årstid? Jeg har uansett hatt en fantastisk jul og håper jeg aldri har slike fordommer for noe igjen. Eller er det kanskje når man ikke forventer noe, men stiller seg tilgjengelig at de beste tingene forekommer? Jeg står i hvert fall smilende på startstreken i morgen og ønsker 2010 hjertelig velkommen!

Midt i kaoset i min svenske familiejul vendte jeg meg mot tiger og spurte om vi ikke ble litt for voldelige mot hverandre(Barna slo hverandre med matpapirruller på kjøkkenet, to voksne brødre sloss fremfor komfyren, en baby skrek etter puppen til sin mamma, og fire skrikende samtaler gikk på kryss og tvers over rommet). Hun vendte seg alvorlig mot meg og sa; nej, her er ingen våld, bara en hel massa kjærlek!