For å holde min kjäre mor oppdatert skal jeg gi noen höydepunkter fra vår förste jul på svensk jord. Bittelillejulaften ble startet halv 9, men dagens förste dose antibiotika. Gubben lå med buken oppe, og slik skulle han ligge i 2 dögn;) Jeg og svigermor valgte etter frokost og traske ut i friske luften for å stjele granbar. Vi var også på hemmelig utkikk etter et passende juletre! Svigermor gikk så inn i sin kriminelle rolle at hun trodde at samtlige andre forbipasserende var tankelesere. Vi fikk ikke lov å peke mot naturen når biler kjörte forbi og jeg tror sannelig hun plustret litt mot skyene. Jeg derimot latet som jeg var norsk juleturist som nöt landskapet og den friske luften, og at mitt juletre allerede stod pyntet hjemme, så jeg hadde ingenting å skjule(helt sant). Da eventyret var over börstet vi bukse og sokker for sne og kooooste oss med glögg fra ovnen.

Handleturen senere på dagen var verdt tusenlappene og middagen deretter var himmelsk. Jeg tror faktisk at ferskvarene i Sverige er billigere og bedre...kan det stemme? Öl er ihvertfall billigere enn brus;)

Nå er alle samlet foran TVn i den nyrenoverte stuen til svigertiger. Juletreet er satt opp og venter på oppmerksomhet fra oss i morgen. Stearinlysene blinker og smånissene på 3 år, 11 mnd og 3 mnd sloss om oppmerksomheten. Kjedelig ville jeg kanskje tenkt for noen år siden, men idag tenker jeg at jeg er hjemme hvor jeg hörer til. Nydelig jul;D

Hva gir jeg i arv?

Er det noe jeg har arvet fra mamma, så er det at det skal være vasket og pyntet til jul. Nissehitler kaller jeg henne i smug, men jeg har alltid beundret hennes evne til å skape julestemning av ingenting. Mine tidligste minner fra julaften er omtåket av grønnsåpelukt, strøkne, varme duker og store fargelys på et svært juletre i et mørkt rom. Fra alle kanter tittet utallige nisser ned på oss, vi som kom tassene i retning av hva som lå under treet. Dette er mammas spesialitet, hennes martyr-rolle, å ta på seg nissens ansvar til at denne jula blir alltid hakket bedre enn i fjor.

Jeg har vel ubevisst prøvd å gjenskape samme magien i min egen leilighet, selv om at vaskingen har skjedd litt hipp som happ og ingenting er hjemmebakt. Men dukene er strøkne og nissene mange(må helgardere meg i tilfelle hybelkaninene går til angrep). Adventstaken er selvlagd og juletreet møysommelig pyntet. –Jeg er litt kjerring jeg også, men skryter ikke av det på facebook fem ganger i døgnet.

Vel, det jeg skal fram til er at det er dette som jeg vil gi arv til min datter. Selv om vi bor i by og ikke i land så skal hennes jul også være magisk. Selv om sneen ikke ses så godt her og du må gå til botaniske for å trekke frisk vinterluft, så skal hun ha tro på julen. Jeg tror med hånden på hjertet at det var gleden i julen, samholdet, familien og gavene, som har gitt meg troen på at jeg er et godt menneske. Så mamma var ikke på bærtur i desemberJ

Så sitter jeg her som mamma selv, med juletre og stearinlys. Jeg vil ikke telle på fingrene om hvor mye penger vi har kastet etter julenissen i år, men det er jo tross alt Noras første. I morgen forlater vi magien for å feire jul hos svigertiger. Tiden er kommet for å lage egne tradisjoner, helst så harry som overhodet muligJ Tror ikke det er store forskjellen på fjøsnissen og tomtegubben, bare vi er samlet alle mann. Innbiller meg at det blir som å feire jul med BradyBønsj i stedet for gjengen til han i HjemmeAlene. Slekten min har litt problemer med det å smile for å være hyggelig. Svigertigers derimot oser av glede. Gleder meg uansett mest til maten- enda et bevis på at jeg har tippet over til de eldre. Prinskorv, juleøl, julmust o janson! Har sagt til samboeren at jeg vil se den svenske jula for hva den er verdt(eh, har smuglet inn julecdn til nordstoga og kyrkjebø- ingen skal komme drassende med carole her nei!). Gleder meg sykt mye!

Har du mistet julestemningen? Ikke gjør feilen med å tro at det er fordi at julen ikke er som den engangvar. Julestemningen når en var barn kom av at alt var nytt og spennende. Vår mindre utvidede hjernekapasitet konsentrerte seg over gavene og ingenting annet. De var store, harde og ikke minst spennende. Når du nå er blitt litt større;) må du utfordre deg selv mer med å gjøre noe NYTT og spennende. Hvis man krampaktig prøver å gjenskape ”gamle tradisjoner” blir man skuffet. Tradisjoner kommer av at man liker dem, ikke fordi man må gjenta dem. Tenk om du skulle fått de samme gavene år etter år, i samme innpakning! Finn det du kan glede deg til. Det er der stemningen ligger. Gi deg selv en større gave enn den som ligger under treet. Jeg gleder meg for å for første gang feire jul med min lille familie og finne stemningen i Sverige!

GOD JUL GODTFOLK!

Jeg har det siste døgnet brukt opp hele mitt følelsesregister. Alt innvendig er tynnslitt og jeg sitter og skjelver, mens jeg drikker eksotisk julmust. Med en viss risiko for å bli for personlig er jeg nødt til å skrive dette ut av hodet. Jeg har ikke tid til å tenke mer, det er bare 6 dsager til jul.

Igår kveld, etter et døgn med feber, var tempraturen i min datters stump(knis) 40,4 grader. Mitt barn er alltid glad og smilene, så den slappe, varme, men skrikende ungen jeg bar på, var ikke mitt barn! Til slutt fikk jeg panikk og kastet henne i en kjeldress for så å løpe til legevakten. Jeg liker å tro at jeg er ganske tøff, men da den halvlubne skrankedamen spurte om alt gikk bra, idet jeg kom inn, var det som å være tilbake i tredje klassen da man begynner å grine med en gang man får plaster. Stakkars mennesket trodde babyen i vognen var død og da jeg prøvde å si at hun bare hadde kraftig feber, hørtes jeg ut som en ulende sjøløve (bra jeg ikke er singel på jakt etter en attraktiv lege...).

Det var utrolig koselig på barneavdelingen og det var nok leker til både meg og barnet. Fikk heldigvis roet meg ned iløpet av den laaaange ventetiden, og da vi endelig fikk komme inn til legen var også min kjære samboer på plass. Redselen ble etterhvert erstattet med harme. Ingen prøver ble tatt og vi selv måtte spørre oss frem til hva det kunne være. Alt var mulig fikk vi beskjed om, men gidder ikke skjekke. Jeg skulle ikke bli avspist med kraftig influensa! Trodde de jeg var en idiot, som risikerte barnets helse med å løpe ut i minusgrader når hun hadde feber, bare for å få en klapp på skulderen. Jaja, så fikk vi tisseposer med oss hjem...barnet hadde urinveisinfeksjon gitt! Ikke nok med det; den prøven dustelegen kastet fordi hun ikke hostet, ble tatt idag...hun har halsbetennelse også. Nå må vi i 10 dager mate henne med en mixtur som dekker alt av betennelser og som lukter sånn drittjorbæræsj! Gleder meg ikke til den regningen!

Man skulle tro at universet syntes dette var nok for en stakkar, rett før jul, men nei. Min allerede hysteriske mor ringer for å fortelle at lillebroren min er savnet, i Trondheim. Ingen hadde sett han siden hans sistekveldpåbyenibartebyen! Ikke satt han på toget hjem heller, så der var de pengene kastet til grisen! Jeg kjenner panikken stige. Den gutten blir skogsfull, finner seg venner overalt og blir med på hva som helst. Eneste trøsten var at telefonen hans var på, så han kunne umulig ha druknet...Det å ha en lillebror, er som å være litt mammasøster. Du bryr deg ikke om sånne ting som om at han spiser eller sover nok. -Men som storesøster tar man på seg de mammaoppgavene som gjelder om han er lykkelig og har det bra. Fantasien min er min verste fiende, så verden så plutselig veldig mørk ut. Så atter en gang ringte jeg kjæresten for å si; buhubuhuuubuhu!

-Kompisen til brodern fant han på politistasjonen. Eller så han gjennom en skjerm der han satt på glattcelle. Ikke får vi vite hva idioten har gjort før han kommer ut om 2 timer. Min mor ropte over seg da kompisen sa det; jeg ser på han nå, på politistasjonen. Hun hadde slengt på røret og deklamert: hva kan jeg drepe meg med! Han glemte å nevne at han var i livet. Vi får se hvordan han nå kommer seg hjem til jul.

Jeg sitter som sagt her skjelven tilbakelent etter å ha måttet følt på hvor glad jeg virkelig er i favorittene mine. Heldigvis er alle puzlebiter fremdeles hele og jula er ikke avlyst. Skulle ønske jeg kunne slenge på noe filosofisk på slutten, men føler meg helt tom på kreativitet. Har levd hardt idag, ønsker meg en slumreknapp under juletreet.

Skal ihvertfall bytte ut julmusten med en pils. Det mener jeg at jeg har fortjent og tilogmed trenger;)

Jeg vil anta at samtlige som leser dette innlegget har facebook. Da vil dere kanskje også forstå hvorfor jeg river meg i håret nå i adventstida! Scroller man nedover siden med statusoppdateringer spretter det opp setninger som "nettopp ferdig med julepølsa!", "har brukt de siste to dagene på brødbaksten;)" eller "julekarameller er jo kjempeenkelt og godt;)". Det hysteriske smiletegnet bakom utsagnet betyr jo at de virkelig skryter av det! Hvor ble det av dem som ikke skulle forandre seg når de fikk mann og barn? De som fremdeles skulle være hippe og urbane og følge med i tiden? Tro meg tåpelige menneske at det finnes ikke noen som kan si; jeg kan spille gitar, danse hip-hop og bake verdens beste lussekatter! -næi! Det du egentlig sier er; før var jeg festens midtpunkt med klirrekassa og jeg kunne svinge meg til Rhiannas siste hit, men nå er jeg livredd for å være en dårlig mor, så jeg dytter alt av egne interesser i bakgrunnen for å glede de rundt meg med godt for. 

Føler du deg støtt nå så er du en av dem. Du er på god vei til å bli kjærring! Kjærring-pesten er mer smittsom enn svineinfluensaen og rammer dessverre bare oss med innovertiss. -Hvis du fremdeles rister på hodet til meg, så tenk på morra di og mødrene før henne! Strikking er ikke kult. Så hvis noen nå sier; men det er jo IN med strikketøy nå og det er billigere å lage til seg selv og andre, rop KJÆRRING! Tror du mora di begynte å strikke pga den kalde krigen? Det var IN da også og hun er kjærring. Dessuten er det ikke billigere, med mindre du kjøper dritt-garn på Nille. Jeg hopper videre til julekaffen. Hærregud, når begynte vi å kose oss med kaffe? Jeg begynte å drikke kaffe for det var det eneste man hadde tid til å spise ved siden av røyken, når man jobbet mongoskift som servitør. De eneste gangene vi virkelig koooooste oss med kaffe var da den begynte med trønder og sluttet på karsk. Slutt å skryt av at dere har en fot innenfor kjærringterskelen. Kom tilbake.

Det burde finnes en kur. En motgift, slik at man på hvert kaffebesøk kunne snikvaksinert alle gjennom sirupsnippene. Jeg kan ta blod fra søsteren min, hun har meldt seg frivillig, og bra er det for man trenger en som innehar alle antistoffer. Hun er perfekt, skrøt nettopp av rulla i kjøleskapet og pepperkakene på hylla. Men hvordan gjør man et levende virus om til en vaksine eller to? Om jeg klarer det, vil jeg egentlig redde alle? Det er jo faktisk fint med noen kjærringer.

Ønsker alle en god jul og avslutter med noen juletips.

1.Det finnes julebakst på butikken, litt mindre som er dyrere, men helt ærlig så spiser man ikke så mye smultringer uansett.

2.I Oslo kan en polsk kjærring vaske hele leiligheten din for 300kr.

3.Kjøp julegavene du er usikre på, på WWF, Kirkens nødhjelp og Redd Barna på internett. Ingen klager da.

4.Sett fram en eske i januar som du legger ting du kjøper på salg hele året, så er det bare å kose seg med innpakkningen i desember.

5.Gi de minst viktige arbeidsoppgavene til samboeren, for de blir mest sannsynlig ikke gjort.

6.Dra til andre for å levere gavene. Du kan gå hjem når du vil og slipper å bake noe til besøket.

7.Husk for guds skyld å sende ønskelisten til Nissen!

8.Ikke si God Jul til utenlandske taxisjåfører. Kan føre til skuling.

9.Sett aldri blomstervaser med vann i på TV-bordet...noen kan velte det.

10.Skryt for guds skyld av andre ting en den jævla bakingen på facebook!  

Tenkte jeg skulle begynne med å lyve og si at jeg nesten aldri blir sur. Tulle litt med at jeg er en harmonisk ung kvinne, med en indre selvtillit som gjør at jeg sjelden blir vippet av pinnen. Det er utrolig stygt å lyve. Jeg blir rett og slett litt småforbannet hver dag. Du vet sånn; kaste stolen i gulvet fordi den ikke flyttet på seg akkurat da du kom gående med alle tærne dine ubeskyttet. Takk og lov så liker jeg å le også. Derfor elsker jeg Ellen Degeneres, hun gjør meg alltid glad. Så til i dag har hun aldri skuffet meg…

Hun åpner dagens program med alle klisjeer om hvorfor en IKKE vil ha barn. De fleste lo(for det er jo tross alt Ellen) men jeg satt forundret og syntes synd på dem hun representerte. Jeg vil ikke ha barn for jeg liker å ta meg noen øl i helgene… la oss snu på det og ta en liten Erasmus Montanus. Har du lyst til å sitte begravd i sofan foran tvn med en varm kakao, med kjæresten på den ene siden og et varmt lite knøtt i armkroken(som ler like høyt som deg til alle tullingene på AVF)? Neitakk? Du vil heller sitte på en overfylt lekeplass for svette voksne, hvor du har betalt 78kr. for noe du kunne fått for 23kr. på Rimi. Selvfølgelig virker jo det logisk! Jeg liker å sove når jeg vil, barn gjør deg bare sliten og trett. Hærregud, at jeg ikke har tenkt på det. Det at små barneføtter tasser til sengen din søndag morgen og at noen hvisker deg i øret at de elsker mamman sin høres jo helt grusomt ut i forhold til å våkne fullsjuk og jævlig, med tungen limt fast i ganen, hvor eneste mulighet til løsrivelse er når du omsider må rope på elgen. Ja, jeg var myyyyye mer uthvilt før. Jeg innrømmer at babyer er søte og at det kan være moro å kle dem ut, men de blir stor en gang. Kanskje det var en hormonell forandring som skjedde under svangerskapet, men jeg ser frem imot å hjelpe mitt barn med leksene, skape egne juletradisjoner og lære og vise henne alt det vakre verden har å tilby. Det hele koker jo ned til at man ikke vil ha mer ansvar. Det er ypperste luksus å være helt fri. Fri fra hva? Fra å elske? Hvis det å måtte forholde seg til et annet menneske var så utrolig forferdelig, hvorfor skaffer vi oss kjærester eller venner da? Ville ikke den reneste lykke være å stenge seg ALENE inne i et soverom med en kjølebag full av øl? -Kanskje en kveld, ellers blir det tamt, kjedelig og på grensen til innleggelse.

Dessverre er det ikke bare Ellen som har misforstått. Det er flere som tror de har ungått en kule ved å ikke få barn. Ikke misforstå meg, det å velge å få barn senere eller ikke i det hele tatt, gjør meg ikke forbannet. Det som får det til å koke inni meg er når disse barnløse (for det er bare å innse at vi er helt forskjellige folkegrupper) synes synd på oss mammaer. Huff, hun har det ikke lett som fikk barn så tidlig. Eller stakkar, får ikke være med på noen ting hun som har en unge. La oss gjøre det klinkende klart en gang for alle; det å få et barn med den du elsker, er det beste som kan skje et menneske. For min del startet livet mitt med min datter. Så til punkt to; det er ikke pga at man har fått en unge at man ikke er med lenger, men fordi at folk rett og slett stryker deg av invitasjonslisten. Dette er nok ikke en bevisst handling fra de fleste sin side, men like fullt sårende. Det at jeg har noen å komme hjem til betyr ikke at jeg ikke kan forlate hjemmet. Mamman min fester jo! Jeg er fremdeles meg, bare mindre avskyelig når jeg drikker og med en moderlig trang til å glede andre. Hvorfor blir man da skydd som pesten? (husk at nå snakker jeg litt generelt også, så venner; ikke bli hysterisk;).

Så konklusjonen min er: DET ER IKKE SYND PÅ OSS, dere vet ikke hva dere går glipp av. Bare så dere vet det så skal jeg stå først i køen å skrike ”hva var det jeg sa”, når dere kommer ut av føden. Fåkke no blomster her næi! Og til sist vil jeg bare si at jeg er drit kul og kjempe festlig å omgås med. Ja, og hun jeg våknet med dagenderpå var mye penere enn det du åpnet øynene til;)  

Da jeg var liten, så jeg på meg selv som den der gamle uglen i Ole Brumm...sånn klok, men på avstand fra de andre. Kanskje ikke verdens vakreste sammenligning, men hadde aldri noen illusjoner. Min favoritt Disney "prinsesse" var lille havfruen. -fremdeles klok og passet heller ikke inn i gruppen. Kanskje jeg hele tiden har visst at jeg skulle bort, svømme til stranda liksom, vekk fra den virkeligheten som mine jevninger frivillig godtok. (det er ikke vitsi å rømme fra bygdetrollet, ble allikevel smellt på tjukka;). Uansett, jeg ser nå at denne kloke "distansen" er noe min datter tydeligvis har arvet, til min fortrengte ergelse.

Jeg skal ikke si at det ikke finnes noen form for konkuranse mellom meg og min søster, for når jeg får høre siste nytt som hun stod igår, helt selv, og holdt seg i grinda ser jeg lengselsfullt på min vakre datter som sitter på gulvet. Vel, ja -til idag. Nora driter i å øve på ting ser det ut til, hun bare tar seg god tid til å studere andre rolig for så å reise seg uten forvarsel. Det blir ikke godtatt om jeg skulle si til min søster min vinner, for selv om hun stod sist, så gikk ikke hun på snørra i 14 dager først!

Om du nå er et normalt menneske tenker du sikkert at dette har ingenting å si, det blir folk av alle uansett. Dust. Etter 9 måneder med permisjon, uten noen form for avlastning, er dette den eneste grunnen til at jeg ser frem imot å stå opp. Ved frokostbordet tenker jeg at idag slår hun en ny rekord som jeg vakkert kan skrive inn i babyboka hennes. Jeg vokter alle lyder og bevegelser som en hauk og blir livredd når mobilen ringer, for faen heller om mitt tantebarn er begynt å gå!

Ikke alt er god lærdom heller...visse grenser skal liksom ikke krysses. Nora har lært seg å klappe. Søtt som f i begynnelsen, men ikke like kult at hun klapper med fryd på HM når de spiller I want to take a ride on your discostick! eller klapper og vrikker på hele kroppen til Pittbulls sang I know you want me. Vi skulle heller aldri ha ledd så høyt første gangen hun fjerta. Hvis hun ikke får viljen sin imiterer hun streng-stemmen til mamman(som når hun river i duken). ØHH ØØØH! Hun skal også stikke fingeren inn i alle hull hun finner...stakkars pappan.

Utrolig hvor fort de får seg uvaner egentlig. Hun spytter jo overalt...helst med mat i munnen. Nå sikler hun jo ekstra pga tennene også(hun har fire riskorn nede og en hogg-hjørnetann oppe. Høyst uvanlig -litt sånn som den tasmanske djevelen). Jeg bruker nesten hele dagen på å tørke opp etter den sneglen! 

Hvorfor skal hun også   

rive av allt fra tørkestativet når jeg snur ryggen til? Og hvorfor i all verden er favvo-maten most fiskegrateng?

Egentlig når jeg tenker meg om er hun jo drit kul. Gjør ingenting at hun ligner på meg og en ugle.

Min 2. leveregel er: Elsk ditt digital camera! (hvis du nå sitter å lurer på hva min første leveregel er så er du virkelig en perle.) Da min mor sølte vann over det, sist hun var på besøk, var jeg virkelig klar for å begå mord. Mitt gullfargede Olympus kamera er som en kroppsdel og jeg dokumenterer alt med det. Men nå har det gått over til galskap!

Da vi skulle overføre alle bildene på vår kjære datter, over til en ekstern harddisk, fikk jeg sjokk. Ungen var 6 mnd og vi(eller jeg) hadde tatt rundt 2500 profilbilder av henne. Det føltes ikke som så mange og jeg vet at jeg kunne ha dokumentert henne enda mer, om batteriet hadde strukket til.

Jeg føler meg også som en dårlig mor i situasjoner der jeg står å biter meg i leppen i tvil om jeg skal delta i min datters lek eller få det på film. Skal vi ha vakre album eller sosialt samspill?  Hva er best for henne i lengden, å føle kjærlighet herognå, som hun uansett glemmer når hun når tenårene, eller skal jeg passe på å lage bevis for en lykkelig barndom i tilfelle vi tviler senere? Jeg kan ærlig si at denne scrapbook kulturen har ødelagt livet mitt!

Jeg tror bunnen var nådd da jeg tok frem mitt lille gule på foreldregruppen vi er med i. Det er meningen at vi skal delta i et seriøst forskningsprosjekt om hvordan man kan få et nærere forhold til sitt barn. Jeg derimot begynte å knipse vilt når min skjønnhet krabbet blant alle fargekortene. De andre mødrene tenkte nok indre negative tanker, for jeg ga vel ett inntrykk av å ikke frivillig ville delta som likeverdig på matten, men mer som en utenforstående observatør. Jeg er jo klar over mine feil….men dette med bildene er som tvangstanker.

Eneste forklaringen jeg kan komme fram til er denne; det ble sagt i en romlemantisk film en gang at grunnen til at man trengte en livspartner var at man ville ha ett vitne til eget liv, noen som kunne bekrefte at du har vandret blant oss. Det å gifte seg er som å skaffe seg en levende dagbok, som kan fortelle at du var elsket og hvilke handlinger som gjorde deg til det mennesket du er. I dag er det ikke mange som føler behov for å gifte seg. Min generasjon har også lett for å gi opp og hoppe over gjerdet hvis partneren skuffer en. Hva er da en livspartner for oss nå? Mange skaffer barn ganske sent også og ens egne foreldre skjønner jo ingenting, så hvem skal fortelle andre hvem man er? Jo digitalcameraet! Min lille gule formidler til alle hvor lykkelig og elsket jeg er på MSN og Facebook. Mitt fotoalbum på pc`n kan sendes til hvemsomhelst nårsomhelst og det blir hele tiden oppdatert. Så i stedet for å skryte av hvor pen jeg var sist helg, så kan alle se det selv. I stedet for at jeg selv må atter en gang påpeke hvor uuuuuutrolig forelsket jeg er, så slenger jeg heller på et ekstra romantisk bilde. Jeg har verdens peneste baby, men vil fremstå som en ydmyk? person, derfor legger jeg ved noen vakre bilder til. Ja faktisk, så enkelt kan min digitale mania forklares, men det gjør den ikke til en øverste prioritering.

Jeg må lære meg å slippe taket og heller glede meg med min datter uten blitzen. Jeg må aldri mer dra ungen min ut kun pga det fine høstværet, der jeg kanskje får en flott bakgrunn for noen nye bilder, men heller gå ut for å leke i frisk luft, smile og få roser i kinnene. Min datter skal føle seg elsket ikke bare se det på papiret senere. Grunnlaget for at hun skal bli et nydelig individ blir ikke laget av tjukke, tunge fotoalbum.

huffåhuff, hadde man bare hatt penger, et hav av fritid og ingen forpliktelser...(egentlig er dette en tullesetning, men prøver å skape en sutrete stemning for innlegget. Jeg har det egentlig kjempefint).

Min tidligere "arbeidsgiver" fra studenthuset i Tromsø, har sendt ut innbydelser til alle veteraner fra Driv om å møte på tidenes reunion. Plottet er å jobbe en lørdagskveld, som i de lykkelige gamledager, for så å slå til med en saftig frivilligfest etterpå. Selv om dette kan høres ut som lurerier for å få fylt opp vaktlista for den 31 oktober, så klinger det utrolig spennede i mine ører.

Studentlivet i Tromsø var mine gylne tider, the best of mine hitill fylte 23 år. Jeg fant meg selv på Driv, jobbet gratis og samlet ølbonger. Fant fantastiske fargerike mennesker og mitt livs kjærlighet der. På studenthuset ble jeg og gubben et par(blant mange andre). Herregud, minnene strømmer på med tilhørende bakgrunns musikk(Shakira og Blackeyedpiss). Fabelaktige T. i mellombar som alltid smilte, spesielt når jeg og min brystfagre perle sølte like mye på toppen som vi greide å helle i oss. Cafejenter som kalte seg prinsesser og riggjenter som brølte som troll. Fulle små vakre samer som gav de største og beste klemmene. ByLarm stress og Mack i plastbegre! Små verdifulle puzlebiter, alle på ett sted. Derfor høres dette ut som mitt livs beste mulighet for å feste som om jeg var tilbake der det hele begynte....men nei.

Hvem skal ta barnet? Samboeren min ble også sugen på å dra, men da kan ikke jeg drikke, eller jobbe, eller i det hele tatt møte opp. Jeg kan heller ikke reise til Tromsø uten han, for om han jobber blir min 8 måneders baby forlatt alene i leiligheten. Jeg kan heller ikke ta henne med meg for da forsvinner jo hele poenget med turen.

Det ser ut til at jeg får sitte her og mimre tilbake til musikken, mini-shottene og Haakon scene. Latteren og vennene er spredd for vinden, med felles minner om kreative temafester og tullete gjester. Samholdet jeg elsket tilhørte 2006 og de 150 som delte felles skjebne på huset. Jeg tok med meg det beste derifra når jeg dro. Gutten min forsvant aldri og sammen skal vi nok få samlet noen fra gamle dager, uten å måtte jobbe gratis noen gang igjen=)

Slenger med et bilde av hun som muligens er grunnen til at jeg ikke kommer til å være fyllesyk den 1 november. Tro meg folkens, hun er mer enn verdt det!