Hvorfor er det slik at jeg blir overrasket hvis jeg er syk, men dødelig skuffet hvis jeg er frisk? -for da har jo ikke legen funnet feilen...enda.

Hypokonderen min har klagd i to måneder over en kul, som har hatt en liten fest med vennene sine, i ganen min. Derfor står jeg opp med frisk mot for å besøke min fastlege(med min datter på slep) litt for tidlig på morgenen. På døren til legekontoret er det hengt opp en håndskrevet lapp der de minner oss om svineinfluensaen og viktigheten med å vaske hendene for å miske smittefaren. Det stikker til i magen og når jeg ser alle med munnbind, inne på venterommet, angrer jeg på at jeg ikke skaffet barnevakt. Etter å ha funnet oss den stolen som etter min mening var minst skitten, blir Nora rastløs og begynner med å vri seg alle veier. Jeg ser for meg at influensabakteriene gror på veggene og bestemmer meg for å kle av meg genseren slik at Nora har noe å ligge på(gulvbakterier i et venterom virker plutselig dødsfarlig). Når jeg begynner å åle meg ut av genseren, samtidig som jeg holder en ivrig baby, tror nok den stakkars inderen ved siden av at jeg skal mate barnet med min kropp. Han stirrer stivt inn i motsatt vegg, med vidåpne øyne, og det hele blir ganske klamt. Klisjeen var et faktum da Nora spydde over genseren akkurat idet jeg ble oppropt av legen, og som en stresset mamma sopte jeg alt sammen til en bevegelig masse og bar det med meg inn. 10 minutter senere var den skumle kulen avskrevet som en infeksjon og jeg gikk skuffet hjem og følte meg lite exotisk.

Var turen verdt det? Hvorfor var jeg ikke fornøyd med legens forsikringer om at jeg var frisk som en fisk? Jeg har lest at det å få barn er som å leve resten av livet med en pistol mot tinningen. Det kan tolkes flere veier, men for meg betyr det nok at først nå er livet verdt å leve, så derfor blir man enda mer redd for å dø. Jeg har ikke lyst til å bli syk, eller spille martyr for oppmerksomhet og ømhet. Jeg tror bare helt enkelt at det er typisk min flaks å måtte dø fra det beste som har hendt meg.

 

Din onkels stedatter, Emilie :)

31 augusti 2009 22:16

Så flink du er til å skrive, Cecilie! Måtte le litt her jeg satt. Hehe..
Også var det jo et veldig flott bilde av deg og Nora da! :) Håper det går bra med dere, noe det ser ut til. Fortsett å kos dere.

Emilie.

Från
    Kom ihåg mig
URL

Säkerhetskod
     

Kommentar

Har fått meg ny blogg. Kommer sikkert til å angre...men i galskapen rundt advendt bestemte jeg meg for å gå over til den norske siden. Beklager;)   studentmammablablabla.blogspot.com ...

Hvis det var meningen at vi skulle få belønning og straff i efterlivet, ja da er dette efterlivet, for hvorfor finnes det ellers latter og tårer? De ene kan ikke eksistere uten det andre. Dette er tanker jeg produserer, når jeg egentlig skulle ihug...

Jeg sitter her og skåler med Kalle, en av mine beste venner. Stemningen er god, som sist han var her og spiste kanelboller med Nora. Smilet er på plass og den tørre latteren får sitt innpass. Kalle er en fritenker. Jeg har fortalt han teorien min om ...

Plutselig ble Oslo hjemme! Da vi hoppet av toget, fra Sverige, etter endt familieferie, var min første tanke; endele heime! Osloluften slo mot meg og fylte meg med en inderlig varme(delvis fordi det var tropehett den dagen). Jeg som hardnakket har ...

Da var seks uker med reising over. Hva har vi tatt med oss hjem, bortsett fra myggstikk og et fantastisk mønster av forskjellig skiller etter dager i sola? Hva kommer jeg til å savne etter alle turer hit og dit med uendret bagasje? Absolutt ingenting...