Etter å ha pløyd igjennom alt av brosjyrer, bøker og annet skrap som er fått og tilsendt, har jeg greid å innbille meg at jeg er en velfungerende mor. Jeg vet at honning er farlig før fylte ett år, att føttene skal få ”puste” for å få utvikle seg normalt og at det er viktig å ha ikke-verbal kommunikasjon med min baby. Allikevel får jeg det alltid for meg at jeg må finne ut mer, lese alt og bli medlem i hvasomhelst! Jo mer jeg leser, jo mer misliker jeg andre mødre. Ingen virker som de har kommet frem til det jeg vet, det jeg har forstått! Anna Wahlgren for eksempel var spennende dyrisk i sine tanker om barneoppdragelse, men herregud hvilke utsagn hun har kommet med skriftlig. -Bytt ut et måltid med varmtvann slik at du blir tynn(dette er mens du ammer), bruk korsett rett etter fødselen, helst i 3 måneder i strekk og drep alle utro menn. Sistnevnte er den mest logiske av de tre.

De tynne lefsene til Goboken viste seg å være lunken avskrift av mitt gamle pensum fra lærerhøgskolen. Der stod det slikt som dialog er viktig, lek er læring, bla-bla-bla, men ingen konkrete tips om hvordan du for eksempel kan herde deg mot trangulp. Helsedirektoratet har fine bøker om hvordan du kan lage god næringsrik mat for ditt barn, men ingenting om hvordan du skal få datteren din til å spise blandingen. Spedbarnsboken til Sandvik er vel den beste så langt i samlingen, men den er full av livsfarlig reklame for en nybakt mor med alt for mye fritid(og penger).

Vel, grunnen til at jeg river meg i håret er fordi at jeg alltid har vært en bokorm og funnet glede og selvtillit i det skrevne. Man kan si at kunnskapen i bøkene var mitt livs plattform, min trygghet. Derfor tok jeg det som en selvfølge at det som omhandlet barns trygghet og barneoppdragelse måtte være det reneste av fakta. Ingen foreldre vil vel ha skyld i å ha skapt unødvendige misforståelser og kaos?

Jeg trenger vel ikke påpeke at min verden nå er rast sammen og den eneste jeg kan stole på er meg selv og mitt instinkt. Alt av bøker om barn er individuelle beretninger og selvskrevne teorier. Ingen blir enige, selv ikke de på helsestasjonen har vært på samme seminar eller kurs. Det eneste de alle er samstemte om er hvordan barnet ble lagd, ja det med spermen og eggcellen, hvordan alle kom så langt er også en personlig suppe. Det å få barn er høyst personlig og ingen familiesammensettning er lik. Derfor vil jeg si til andre uerfarne mødre; vær ikke redd om du føler deg forvirret, ubrukelig og fattig på fakta, -SKRIV DIN EGEN BOK!