Da jeg var gravid gikk vi rundt og hvisket Ludvik til magen. Når jeg å min svenske samboer gav hverandre klem kalte vi det en ”luddeburger” og vi vindushandlet ubevisst bare skjorter, vester og biler. Dette var egentlig min feil. I mine verste mareritt så jeg for meg et nusselig skap fylt til randen med prinsesserosa klær, sydd av 4-åringer i Kina. Krøller og glitter gjorde meg svett om natten og langt bakerst i hodet hørte jeg en skingrende tenåringsstemme rope ”Jeg hater deg mamma!”. Så på dagen mante jeg fram en søt, lyshåret liten gutt med litt for stort hode. Dette lille vesenet skulle ligne sin far og se på meg med kjærlighet.

Når det bisarre helvete (som noen velger å kalle fødsel) var over, holdt jordmoren en sprellende baby i mitt synsfelt og gratulerte meg med jenta. I tåken så jeg riktignok ingen baller, men sjokket over at Ludvik skulle hete Nora gjorde meg på vakt. Var dette virkelig min baby? Den absurde tanken forsvant samme sekund som jeg hørte den lykkelige hulkingen til han ved siden av meg. Stakkars svenske, det var ikke første gangen han gråt i løpet av kvelden. Nora ble lagt som en sprellende fisk på mitt bryst, og endelig falt alle brikker på plass.

Det finnes mange forskjellige rosafarger og vi har dem alle. Jeg tok helt feil med å bare inkludere prinsesserosa i marerittet mitt. Babyrosa, cerise, rosalilla(den verste), kremrosa, rødrosa og gammelrosa er noen få. Sistnevnte funker sammen med normale klær siden den blir litt dempet av det mugne inntrykket. Trikset ble å ikke kjøpe noe rosa selv, for hva tror du vi fikk i gaver med en gang kjønnet ble kjent? Voksne, intelligente mennesker eier ingen fantasi!

Tro aldri på at jeg vil bytte ut min Nora mot en liten snørrvalp med grønske på knærne og alt for mange skrubbsår. En liten fan som grynter når han vil ha mat og knuser fjernkontrollen når han ikke får viljen sin. Jeg elsker min rolige, vakre og snille pike, med de store, kloke, blå øynene som sjarmerer alle. Jeg bare hater rosa.

Hvorfor er det slik at jeg blir overrasket hvis jeg er syk, men dødelig skuffet hvis jeg er frisk? -for da har jo ikke legen funnet feilen...enda.

Hypokonderen min har klagd i to måneder over en kul, som har hatt en liten fest med vennene sine, i ganen min. Derfor står jeg opp med frisk mot for å besøke min fastlege(med min datter på slep) litt for tidlig på morgenen. På døren til legekontoret er det hengt opp en håndskrevet lapp der de minner oss om svineinfluensaen og viktigheten med å vaske hendene for å miske smittefaren. Det stikker til i magen og når jeg ser alle med munnbind, inne på venterommet, angrer jeg på at jeg ikke skaffet barnevakt. Etter å ha funnet oss den stolen som etter min mening var minst skitten, blir Nora rastløs og begynner med å vri seg alle veier. Jeg ser for meg at influensabakteriene gror på veggene og bestemmer meg for å kle av meg genseren slik at Nora har noe å ligge på(gulvbakterier i et venterom virker plutselig dødsfarlig). Når jeg begynner å åle meg ut av genseren, samtidig som jeg holder en ivrig baby, tror nok den stakkars inderen ved siden av at jeg skal mate barnet med min kropp. Han stirrer stivt inn i motsatt vegg, med vidåpne øyne, og det hele blir ganske klamt. Klisjeen var et faktum da Nora spydde over genseren akkurat idet jeg ble oppropt av legen, og som en stresset mamma sopte jeg alt sammen til en bevegelig masse og bar det med meg inn. 10 minutter senere var den skumle kulen avskrevet som en infeksjon og jeg gikk skuffet hjem og følte meg lite exotisk.

Var turen verdt det? Hvorfor var jeg ikke fornøyd med legens forsikringer om at jeg var frisk som en fisk? Jeg har lest at det å få barn er som å leve resten av livet med en pistol mot tinningen. Det kan tolkes flere veier, men for meg betyr det nok at først nå er livet verdt å leve, så derfor blir man enda mer redd for å dø. Jeg har ikke lyst til å bli syk, eller spille martyr for oppmerksomhet og ømhet. Jeg tror bare helt enkelt at det er typisk min flaks å måtte dø fra det beste som har hendt meg.