Dette må sies til slekt og venner. Det som før het ferie, er ikke lenger det som kan betegnes som ferie. Hver gang vi skal besøke de vi er glad i, og det er mange som er samlet på samme plass, er det mye forarbeid, gjennomføring og etterarbeid. Man trenger nesten en "ferie" etter ferien. Jeg prøver virkelig å bruke denne dagen på å pakke alt som tenkes kan. All vår bagasje SKAL denne gangen få plass i en stor bag. Jeg skal samtidig rote rent leiligheten til avreise. Hva er det man gjør når man blir overstresset. Alt annet! Til hver eksamen vasker jeg og sorterer i kjøkkenskapene. I dag, når alt var klart til startskuddet, dro jeg heller med meg dyret ut i bakgården for å leke borte bø. Pakkingen fikk vente. Dette resulterte i at jeg måtte sette på enda en ny klesvask, men det var verdt det. Får se hva annet jeg finner på. Må vente litt for det lille trollet mitt har sovnet på en sofapute på stuegulvet. Hun ligger der som en snorkende prinsesse, blant klær og leker.

Vil ønske alle en god påske. Selv om jeg stresser, så gleder jeg meg til å få se alle igjen. Det er jo en grunn til at vi tar turen hvert år, flere ganger!

Tenkte litt på det jeg skrev i går. Må jo legge ut noen bilder for å vise til hva jeg nyter. Dere får se de på PC, jeg har lagret dem i hodet. Minnene er de som gjør oss til dem vi er, så her har du litt av meg.     

I dag var det påskefrokost med alle foreldre i barnehagen. Det å dra seg unaturlig opp om morgenen for å trampe til et sirkus av småbarn, gjorde at både jeg og min kjære ikke var spesielt sosiale. Men vi satt med hver sin kaffe, ved et minimenneskebord og smilte til alle rundt oss. Det var så godt å få se hvordan datteren vår virkelig hadde det med de ansatte og de andre barna på avdelingen. Hun satt salig i armkroken til den muslimske bestemora og gomlet ost med agurk. En etter en kom alle og ga henne en ”baby-klem” for så å løpe tilbake til leken. Dyret ville så ut på egenhånd og fant en traktor, som hun dasket gjentatte ganger inn i en bokhylle. Denne stunden veide opp for alle gangene jeg har forbannet meg over at luen atter en gang er borte når jeg kommer for å hente henne. Eller at alt hun har spist på en dag er gele og møffins, fordi noen har bursdag. Jeg vet hun blir elsket og tatt vare på.

Da jeg var gravid sa jeg til meg selv at det var et menneske som skulle komme ut, ikke en eiendel. (dah!) Men overgangen var allikevel vanskelig. Hun gikk fra å vokse inni meg til å skal vokse opp ved siden av meg. Jeg vet ikke automatisk hvem hun er, jeg må hver dag bli kjent med henne på nytt og forholde meg til hvem hun er, ikke hvem jeg tror eller vil at hun skal være. Hun er fantastisk og takk og lov er det ikke bare jeg som ser det.

Jeg og hun med krøllene har mange dype diskusjoner om barneoppdragelse, helst i lys av Anna Wahlgren og han derre jule Jesper. Det vi har kommet frem til, for vi liker å finne opp dyptallerkenen på nytt, er at:

1. Dulling er bortkastet og tullete, med mindre det er snakk om skader eller familieferier.
2. Legg barnet til faste tider og hold en oversikt over timeantall som de sover. De kan ikke klokken, så vi kan lure dem.
3. Gi barnet arbeidsoppgaver. Ja faktisk, de elsker å hjelpe til. De skal ikke bare være søte å se på, men være viktige for flokken.
4. Vær KONSEKVENT, og fortell med bestemt stemme hvorfor ting må være sånn. Og ros godt når de gjør ønsket handling. (Dette gjelder også for samboere).
5. Le og lek overdrevet mye. Humor og lek må læres på en god måte.
6. Når barnet ikke ser forskjell på sjokolade og bæsj, så kan vi like gjerne droppe begge deler;)
7. Få et personlig forhold til dine venners barn, slik at når alle møtes er man i en gjensidig vennegjeng.
8. Bla bla bla…

Men for å komme tilbake til den påskefrokosten. Jeg tok meg selv i å titte på min søvnige (halvt i koma) flotte svenske. Med et smil tenkte jeg tilbake til de tusen dager siden da vi satt småtrøtte sammen i en kurvstol, under en dyne, i en hage i Tromsø og tittet på midnattsolen. Da vi gledet oss over vår første tur i butikken for å kjøpe en felles middag. Da vi drømte om ferier, jordbær og resten av sommeren. Plutselig satt vi her, med hver sin pulverkaffe, i VÅR datters barnehage. For første gang. Offentlige foreldre. Vi, mamman og pappan til det minste dyret på gulvet.

Jeg vet jeg reflekterer mye rundt hva jeg opplever og erfarer her i min verden, men hvor mange ganger tar jeg et steg tilbake kun for å nyte? For å fryse et mentalt bilde, som jeg senere kan verne om som ett av mine fineste?