Jeg har det siste døgnet brukt opp hele mitt følelsesregister. Alt innvendig er tynnslitt og jeg sitter og skjelver, mens jeg drikker eksotisk julmust. Med en viss risiko for å bli for personlig er jeg nødt til å skrive dette ut av hodet. Jeg har ikke tid til å tenke mer, det er bare 6 dsager til jul.

Igår kveld, etter et døgn med feber, var tempraturen i min datters stump(knis) 40,4 grader. Mitt barn er alltid glad og smilene, så den slappe, varme, men skrikende ungen jeg bar på, var ikke mitt barn! Til slutt fikk jeg panikk og kastet henne i en kjeldress for så å løpe til legevakten. Jeg liker å tro at jeg er ganske tøff, men da den halvlubne skrankedamen spurte om alt gikk bra, idet jeg kom inn, var det som å være tilbake i tredje klassen da man begynner å grine med en gang man får plaster. Stakkars mennesket trodde babyen i vognen var død og da jeg prøvde å si at hun bare hadde kraftig feber, hørtes jeg ut som en ulende sjøløve (bra jeg ikke er singel på jakt etter en attraktiv lege...).

Det var utrolig koselig på barneavdelingen og det var nok leker til både meg og barnet. Fikk heldigvis roet meg ned iløpet av den laaaange ventetiden, og da vi endelig fikk komme inn til legen var også min kjære samboer på plass. Redselen ble etterhvert erstattet med harme. Ingen prøver ble tatt og vi selv måtte spørre oss frem til hva det kunne være. Alt var mulig fikk vi beskjed om, men gidder ikke skjekke. Jeg skulle ikke bli avspist med kraftig influensa! Trodde de jeg var en idiot, som risikerte barnets helse med å løpe ut i minusgrader når hun hadde feber, bare for å få en klapp på skulderen. Jaja, så fikk vi tisseposer med oss hjem...barnet hadde urinveisinfeksjon gitt! Ikke nok med det; den prøven dustelegen kastet fordi hun ikke hostet, ble tatt idag...hun har halsbetennelse også. Nå må vi i 10 dager mate henne med en mixtur som dekker alt av betennelser og som lukter sånn drittjorbæræsj! Gleder meg ikke til den regningen!

Man skulle tro at universet syntes dette var nok for en stakkar, rett før jul, men nei. Min allerede hysteriske mor ringer for å fortelle at lillebroren min er savnet, i Trondheim. Ingen hadde sett han siden hans sistekveldpåbyenibartebyen! Ikke satt han på toget hjem heller, så der var de pengene kastet til grisen! Jeg kjenner panikken stige. Den gutten blir skogsfull, finner seg venner overalt og blir med på hva som helst. Eneste trøsten var at telefonen hans var på, så han kunne umulig ha druknet...Det å ha en lillebror, er som å være litt mammasøster. Du bryr deg ikke om sånne ting som om at han spiser eller sover nok. -Men som storesøster tar man på seg de mammaoppgavene som gjelder om han er lykkelig og har det bra. Fantasien min er min verste fiende, så verden så plutselig veldig mørk ut. Så atter en gang ringte jeg kjæresten for å si; buhubuhuuubuhu!

-Kompisen til brodern fant han på politistasjonen. Eller så han gjennom en skjerm der han satt på glattcelle. Ikke får vi vite hva idioten har gjort før han kommer ut om 2 timer. Min mor ropte over seg da kompisen sa det; jeg ser på han nå, på politistasjonen. Hun hadde slengt på røret og deklamert: hva kan jeg drepe meg med! Han glemte å nevne at han var i livet. Vi får se hvordan han nå kommer seg hjem til jul.

Jeg sitter som sagt her skjelven tilbakelent etter å ha måttet følt på hvor glad jeg virkelig er i favorittene mine. Heldigvis er alle puzlebiter fremdeles hele og jula er ikke avlyst. Skulle ønske jeg kunne slenge på noe filosofisk på slutten, men føler meg helt tom på kreativitet. Har levd hardt idag, ønsker meg en slumreknapp under juletreet.

Skal ihvertfall bytte ut julmusten med en pils. Det mener jeg at jeg har fortjent og tilogmed trenger;)